«Det er en jente» er blant de dødeligste ordene i verden i dag. Med en utvidet abortlov kan de ordene komme enda nærmere hjemmet vårt.
«Jeg spør og ber deg om å ta godt vare på det lille barnet. Straks jeg mottar betaling, sender jeg den til deg. Aller viktigst, hvis du føder og det er en gutt, behold det; hvis det er en jente, bli kvitt det. Du har fortalt ‘Ikke glem meg’. Men hvordan kan jeg glemme deg? Jeg ber deg om å ikke bekymre deg.»
Hilarion er på reise i det romerske riket, og skriver hjem til sin gravide kone i år 1 f.Kr. Midt i dette hverdagslige, nesten kjærlige, brevet, er en sjokkerende formulering: «Hvis det er en jente, bli kvitt det». Det som fremstår enda verre, er at det ikke er skrevet som en ekstraordinær beskjed. Det unnskyldes ikke. Det forklares ikke. Barnefaren forventer tydeligvis bare anerkjennende nikk på andre siden. Det som slår oss mest med brevet, er at Hilarion ikke fremstår som en umenneskelig tyrann, men som en ganske vanlig ektemann og forsørger.
Det å sette ut nyfødte barn med skavanker, og jenter, og overlate dem til rovdyr, naturkrefter eller forbipasserende menneskehandlere, var en normal praksis i flere kulturer. Ja, det var også utbredt her til lands, helt til vi fikk nye normer og lover som satte en stopper for det. I år feirer Norge 1000-årsjubileum for kristenretten og 750-årsjubileum for Magnus Lagabøtes kristne landslov, som gjorde det forbudt å sette ut barn for å dø.
Kanskje vi må innse det ubehagelige: At ideer som Hilarions ikke trenger å skyldes et storslagent innfall av ondsinnet galskap. De kan sosialiseres til å bli en helt vanlig, akseptert tanke blant helt vanlige mennesker – også i dag.
Millioner av manglende jenter
Tall fra FN viser at 200 millioner jenter er drept fordi de var jenter. Dette kalles ofte «gendercide». Jentene blir drept både tidlig og sent i svangerskapet, og både før og rett etter fødselen.
Utryddelsen av jenter er verst i Kina og i India, men den er også utbredt i andre østasiatiske land, inkludert Taiwan og Singapore, tidligere kommuniststater på Balkan og i Kaukasus, og til og med blant kinesisk- og japansk-amerikanere i USA. Dessverre viser statistikken at økt velstand ikke nødvendigvis er løsningen. Både Taiwan og Singapore har åpne, rike økonomier, og i India og Kina er kjønns-ubalansen aller verst blant de rikeste og høyest utdannede ifølge The Economist.
Det er få tilfeller av kvinnediskriminering som kan overgå at hundrevis av millioner jenter mangler i verden i dag, bare på grunn av at de var «feil» kjønn i mammas mage.
Når forslaget nå er kommet om å utvide Norges abortgrense fra 12 til 18 uker, er kjønnsselektive aborter en utfordring også vi må ta stilling til. I Bioteknologilovens §4-5 forbys i de fleste tilfeller å opplyse om fosterets kjønn før dagens abortgrense. Kjønnet blir imidlertid lett synlig før den nye, foreslåtte grensen. Fostrene vil dermed bli fratatt vern mot kjønnsdiskriminering.
Man trenger ikke å se til historiske grusomheter eller kulturelt akseptert atferd i andre kulturer for å mistenke at vi vil kunne få en ny type abort i Norge: Den kjønnsselektive. I vårt hjørne av Vesten pågår allerede diskusjon og praksis for «familiebalansering» av barnas kjønn. I norske gravidfora luftes åpenbar skuffelse dersom det nye mennesket har «feil» kjønn.
Når liberale lover bidrar til diskriminering
Årets hovedparole i 8. mars-toget var «Abort er kvinners valg – avskaff nemndene nå». Men liberal abortpraksis fører også til at jenter diskrimineres i stor skala. Dette er et helt reelt og tragisk faktum i verden i dag. Det konfronterer oss også med spørsmålet om alle grunner til abort egentlig er gode nok, så lenge de tas av kvinnen selv?
Overfladiske slagord om selvbestemmelse impliserer dette. Uten kvalifikasjon legitimerer de abort til enhver tid og for enhver begrunnelse. Men bare de mest radikaliserte ønsker en slik lov. Heldigvis. Diskusjonen kommer som regel tilbake til hva slags grunner er gode nok. Når så mange foretar abort med begrunnelse i at det lille mennesket viste seg å være en jente, er dette uforenelig med å være en feministisk kampsak.
Likeverd for alle
Menneskeverdet hviler ikke på at vi er født. Det hviler på at vi er til. Det er den sterkeste beskyttelsen vi har for verdien til alle mennesker, uavhengig av kjønn eller funksjonsevne. Og det er et biologisk faktum at fra befruktningen til alderdommen er det det samme, levende mennesket som utvikler seg, vokser, fødes, begynner på skolen, tar lappen, reiser og utforsker verden.
Når vi ser på historien og omverdenen, oppdager vi at det er langt fra selvfølgelig å forvente at kulturen vil lande på standpunktet om alle menneskers likeverd. Feminister burde forsvare alle jenters rett til å leve, enten de har rukket å komme ut av magen eller ikke. Er ikke alt annet et svik mot verdens minste søstre?
Denne saken ble skrevet av Ragnhild Aadland Høen og Daniel Joachim H. Kleiven og ble først publisert hos Minerva, 22.03.2024. Den kan leses her.
