Forskeren Hannah M. Strømmen advarer mot at Bibelen «brukes som hatbensin» av høyreekstreme. Samtidig kan viktig kritikk av misbruk av Bibelen oppfattes som skepsis til å bruke Bibelen. Siden vi ikke kommer unna at dette er verdens mest siterte bok, kan den beste motgiften være å oppmuntre til å lese den enda mer.
Ikke minst om det gjøres mer informert, slik flere viser i den nylig utgitte boken «I verden».
For det er grunn til å holde tunga rett i munnen. Rett etter pågripelsen i 2011 kalte politi og presse Breivik kristenfundamentalist og konservativ kristen. Bakgrunnen var ikke bare at han på facebook kalte seg ”Christian” og ”conservative”, men at hans manifest siterte BIbelen.
Imidlertid manglet Breiviks bibelbruk støtte i menigheter, og han etablerte ingen egen. Han kan ha oppfattet seg som en enmannshær, men lykkes ikke med å lage en enmannsreligion.
I stedet møter vi det mindre kjente fenomenet ingenmannstro. Det han konstruerte av ”kristendom”, var noe ikke engang han selv trodde på.
Hans manifest var i stor grad et klipp-og-lim-prosjekt, der han surfet på nettet etter ulike sitater for å få oppslutning fra så mange hold som mulig, fra ateister og agnostikere, til kristne og odinister som han selv vedgikk å være noen år senere.
Samtidig viser en analyse av hans «manifest» et helt instrumentelt forhold til kristen tro. Det er ikke «nødvendig å ha et personlig forhold til Gud eller Jesus for å slåss for den kristne kulturarven og Europas vei». Han ønsker da heller ikke noe «‘kristent fundamentalistisk teokrati’ (alt vi ikke ønsker)», men et «sekulært europeisk samfunn basert på vår kristne kulturarv (det vi ønsker)» (side 1361-62).
Det er ikke lett å se mye kristen tro i hans ønske om at samfunnets «fundament skulle være logikk, rasjonalisme og i noen grad «nasjonaldarwinisme» (side 1385-86).
Breivik viser ingen kjennskap til trosbekjennelser, kristen etisk tenkning eller en gang «rettferdig krig» som er sentral i faglige diskusjoner om konflikter. Han kobler i stedet en muslimhaters konspirasjonsteori til en romantisk drøm om kristenheten. Han er uten substans eller systematikk, han har ingen teologi som kan henge noenlunde på greip.
Breivik var da også ærlig om at han ikke er «en veldig religiøs person, fordi det ville vært en løgn. Jeg har alltid vært veldig pragmatisk og påvirket av mine sekulære omgivelser og miljø» (side 1344). Han er ikke opptatt av om Gud finnes, kun for at gudstro kan virke som psykologisk boost når skuddene smeller.
I likhet med moderne bibelkritikere setter Breivik vitenskapen høyere enn Bibelen: «Når det gjelder kirken og vitenskap, er det essensielt at vitenskapen har en udiskutabel forrang over hva Bibelen lærer. Europa har alltid vært vitenskapens vugge og må alltid fortsette med det» (side 1404).
Breivik surfet seg likevel frem til steder han mente var nyttige om noen skulle si at Jesus kalte til nestekjærlighet. Manifestet ender dermed langt unna kjente kristne teologier, snakker ikke om å lese Det gamle testamentet i lys av Det nye, om sentrum og periferi, logos eller lignelser, vende det andre kinn til, elske sine fiender eller andre sentrale vers. Breivik siterer verken katekismer eller konsiler. Som så mange høyreekstreme, ender han i tulleteologi.
At høyreekstreme siterer Bibelen så mye, bekrefter hvor viktig den fortsatt er. Det bekrefter også behovet for langt mer informert lesning av en bok som så ofte topper bestselgerlistene.
Først publisert i Vårt Land 30.10.2025
(Fremhevet bilde: Fotograf Bjørn Are Davidsen)
