Forrige fredag spilte vi inn seks nye episoder i podcast-serien vår «Lese Bibelen sammen». Gjestene var kommentator i Vårt Land Åste Dokka, den ortodokse presten fader Johannes og Rødt politiker Sofie Marhaug. Spennet når det kommer til tro og bibelsyn var stort, men samtalene var alle spennende og interessante på sine måter.
Det som slo meg da jeg ventet på flyet etter innspillingene, var verdien av menneskemøter. Åste Dokka var ikke så streng og pertentlig som jeg hadde forstilt meg. Fader Johannes var jordnær og forsvant ikke hen i røkelse og myrra. Sofie var langt mer sjarmerende og smilende enn da hun møtte Joel Ystebø på Dagsnytt 18.
Folk er stort sett veldig hyggelige og imøtekommende når vi møtes ansikt til ansikt selv om vi langt fra er enige i alt. I en tid hvor mer og mer av kommunikasjonen foregår digitalt, er menneskemøter sårere tiltrengt enn på lenge. Vi trenger flere uenighetsfellesskap hvor vi møtes fysisk ansikt til ansikt.
For når vi er i samme rom som dem vi kommuniserer med, blir de aller fleste av oss mer anstendige, nærværende og forståelsesfulle . Når vi kjenner varmen fra den andre, ser ansiktsuttrykkene og hører stemmeleiet og latteren, ja, så gjør det noe med oss. Vi blir litt rausere, vi møtes lettere på halvveien og tar hverandre oftere i beste mening. «Vi gjør oss bedre. Vi – gjør at det går an. At vi kan holde ut med hverandre. Når vi bare skjerper oss littegrann», synger DiDerre. Jeg tror Nesbø og co er inn på noe, vi er ofte mye bedre enn du og jeg bak hvert vårt tastatur eller smarttelefon.
Det fysiske møtet er et langt bedre utgangspunkt for en konstruktiv samtale hvor vi kan bryne oss mot hverandre, lytte til andre perspektiver og forundres som jeg gjorde opptil flere ganger denne fredagen. Å samles over en åpen Bibel gjør noe med oss. Da kan selv en konservativ mørkemann fra bibelbeltet trives sammen med radikale Rødt-politikere.
