Jeg hører av og til at det eneste verdifundamentet vi trenger er menneskerettigheter. Da kan det virke litt utidig, for ikke å si ufint, å spørre om de trenger en dypere begrunnelse. For det er ikke mange generasjoner siden de ble vedtatt og de er ikke hogget i stein.
Det finnes varierende kultur for dem, noen områder har til dels også andre typer rettigheter eller formuleringer av dem. Og de kan forstås og fremmes på ganske forskjellige måter.
Her er noen:
- Den juridisk pragmatiske: De er en internasjonalt forpliktende overenskomst på linje med EU-direktiver og må lojalt implementeres og følges.
- Den politisk misjonerende: De må spres! Bare da kan vi skape en bedre verden!
- Den politisk bortforklarende: De er viktige, men det er ikke noe naturlig miljø for dem akkurat her og nå, med våre utfordringer, historie og kultur.
- Den invaderende utvidelsen: Menneskerettighetene er så viktige at de må dekke stadig mer, stort og smått! Det vi før tenkte var litt smått er jo egentlig veldig stort.
- Det filosofiske – metaetikken: Finnes retter? Finnes plikter? Hvordan? Er de objektive knyttet til naturretten eller annet, eller basert på flertallsavgjørelser, politisk elite eller annet? Gjelder de kun for fødte? Er det kulturimperialisme å spre dem til andre land og kulturer?
- Den rasjonelt ransakende: Finnes rettigheter eller er de noe vi «finner på»? Kan det sterke engasjementet for dem fortelle noe om vår natur – at etikk er mer enn praktiske trafikkregler? Hvis vi ser menneskeverd som noe objektivt og iboende, hva slags virkelighetsforståelse er da mest koherent?
Slik Michael J. Perry forklarer i den korte gjennomgangen «The Idea of Human Rights» (Oxford University Press, 1998) er tanken om menneskerettigheter nødvendige for å skape en bedre verden, selv om de langt fra har vist seg tilstrekkelige.
Hva mer må til for å lykkes? Politisk, etisk, nasjonalt og internasjonalt?
Noen vil tenke at det ikke er enkelt å kombinere et engasjement for menneskerettigheter med en tro på at de egentlig verken er objektive eller universelt forpliktende. Det blir ikke enklere om man tenker at de uttrykker et litt avleggs vestlig hegemoni. Eller mener man selv som sterk leder er hevet over dem, kan tolke dem til egen fordel eller uansett unngår alvorlige følger om man skulle bryte dem.
Perry kommer ikke unna at troen på rettigheter og menneskeverd som iboende og reelt, som mer enn overenskomster, har religiøse røtter, i stor grad kristne. Han ser det som et tankekors for dem som finner slike vanskelige å omfavne, selv om noen kan finne trøst i at gudstroende ikke alltid har imponert med evne eller iver til å følge opp alle grunnleggende rettigheter.
Likevel kan ikke, slik rettsfilosofen Jeffrie Murphy forklarer, «den liberale rettighetsteorien» løsrives helt fra et religiøst fundament. Det skaper «spenninger og synes å tvinge på oss valg som noen av oss foretrekker å unngå. Men det kan likevel være sant».
