De som skal lede kirkene, skal ha liv som speiler Kristus, ifølge Paulus.
I adventstiden lot jeg blikket vandre langs bokhylla. Det stoppet ved boka «Stille – introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke» av Susan Cain. En bokmerkeflik relativt tidlig i boka avslørte at jeg hadde startet å lese, men lagt den fra meg ganske raskt. Hvorfor?
Jeg forsøkte å rote i hukommelsen. Var boka for mye et kampskrift for introverte? Eller traff tittelen litt for godt – jeg hadde jo et visst rykte på meg for å snakke litt for mye. Uansett fremsto det som en god investering å lese den ferdig. I en familie der fire av seks faller inn under kategorien introvert, kunne boka gi meg verdifull innsikt.
Kulturanalyse
Boka fengslet meg. Cain gir en grundig gjennomgang av forskningen rundt introversjon og ekstroversjon, og punkterer seiglivede myter. Her var det mye tankevekkende å ta med seg – både som ektemann, far og leder. Men det som festet seg aller sterkest, var hennes kulturanalyse.
Cain beskriver hvordan vi på begynnelsen av 1900-tallet gikk fra en karakterkultur til en personlighetskultur. En utvikling drevet fram av kapitalisme og underholdningsindustri, der evnen til å selge seg selv ble stadig viktigere.
Preger også kirken
Vi beveget oss fra en kultur som verdsatte dyder, moral og integritet, til en kultur som ble stadig mer opptatt av de lett salgbare personlighetene – de som kan sjarmere, begeistre og gjøre et godt førsteinntrykk.
Dette er i seg selv ikke banebrytende innsikt. Likevel fikk det meg til å reflektere over hvordan denne samfunnsutviklingen også har preget kirken. For jeg kjenner igjen mye av det Cain beskriver i kristne sammenhenger – og her er jeg selv skyldig.
Hvem slipper til på talerstolene og plattformene våre? Hvem blir løftet fram som kristne forbilder og rollemodeller? Er det ikke ofte de salgbare personlighetene – de som evner å trollbinde en forsamling? Og hvor ofte spør vi egentlig etter integriteten til kristne ledere og forkynnere? Hvor ofte leter vi bevisst etter karaktertrekk som trofasthet, barmhjertighet og sjenerøsitet?
Karakteren i sentrum
Når Paulus gir veiledning til sine yngre medarbeidere, Titus og Timoteus, om valg av eldste – altså kirkens ledere og forbilder – er det nettopp karakteren som står i sentrum. Han er påfallende lite opptatt av karisma og utstråling. Ingen «x-faktorer» blir nevnt. De som skal lede kirkene, skal ha liv som speiler Kristus.
Den eneste gaven Paulus eksplisitt nevner, er evnen til å undervise. Men, mange kan undervise svært godt uten å være mestre i selvpromotering og synlighet i sosiale medier.
Kanskje er det på tide å stille oss selv spørsmålet: Har vi – bevisst eller ubevisst – latt personlighetskulturen forme våre kriterier for lederskap, også i kirken? Og i så fall: Hva har det kostet oss?
Først publisert i Dagen 19.01.2026
