Vi tenker ofte at verden er et kakefat: Hvis noen får mer, må andre få mindre. Men hva om virkeligheten er motsatt – at rommet utvides når vi deler, skaper og gir flere muligheter?
Vi mennesker har en tendens til å tenke i knapphet. Det gjelder ikke bare i økonomien, men også i kulturen, i politikken og i hverdagen. Hvis noen får mer, tror vi ofte at det betyr at andre får mindre. Hvis noen får ytre seg, tenker vi at det må være på bekostning av andres trygghet. Hvis noen får bygge, antar vi at det ødelegger for fellesskapet.
Men er det egentlig sant?
Historisk har byene vært stedet for overflod av muligheter. Som Ezra Klein og Derek Thompson skriver i boken Abundance, var storbyen før et sted du dro til om du ville starte på nytt: der var det jobber, boliger og fellesskap.
I dag er situasjonen snudd på hodet. Byene er fremdeles fulle av muligheter, men for å få tilgang må du allerede være rik. Boligprisene og levekostnadene har gjort at mange stenges ute.
Mulighetene finnes – men bare for noen få.
Samtidig lever vi i en tid der teknologien, og særlig kunstig intelligens, åpner muligheter på et helt nytt nivå. Aldri har så mange mennesker hatt tilgang til så mye kunnskap, kreativitet og verktøy. En artikkel i TIME beskrev nylig hvordan AI kan hjelpe oss å bryte ut av «nullsum-tenkning». Det vil si ideen om at verden er et kakefat: hvis du får et større stykke, må jeg få et mindre.
Teknologien kan derimot skape nye kaker, nye løsninger, nye ressurser – og utvide rommet for oss alle.
Men da må vi tørre å tro på overflod. Et eksempel er debatten om ytringsfrihet. Ofte høres det ut som om vi må begrense noen stemmer for at andre skal føle seg trygge. Men ytringsfrihet fungerer best når rommet utvides, ikke innsnevres. Flere ord, mer mangfold, større raushet – det er det som gjør at flest mulig kan ha det godt.
Knapphetstenkningen, derimot, gjør oss mistenksomme og små.
Det samme gjelder på andre felt. Tenk på allergier. Forskning viser at barn som utsettes for skitt, peanøtter og natur, ofte er mindre allergiske enn de som vokser opp i sterile, kontrollerte miljøer.
Når vi forsøker å beskytte for mye, kan vi ende opp med å gjøre folk mer sårbare. Når vi tør å slippe folk ut i verden – med alt det innebærer av risiko og mangfold – blir vi faktisk mer robuste.
Så hva betyr dette for oss i dag? At vi trenger et mentalt skifte. Fra knapphet til overflod. Fra frykt for å miste, til håp om å skape. Fra lukkethet til åpenhet. Ja, vi har problemer – boligmarkedet, ulikhet, polarisering. Men vi har også enorme ressurser i teknologi, i kreativitet og i fellesskap.
Spørsmålet er hva vi velger å se: begrensningene eller mulighetene.
Kanskje handler det til syvende og sist om et blikk på verden som er større enn oss selv. Et blikk som ser at vi ikke taper når andre vinner, men at livet vokser når vi deler.
Da blir spørsmålet ikke «hvem får plass?», men «hvordan kan vi utvide rommet slik at alle får plass?».
Takk til Alexander Schimmeck på Unsplash for fremhevet bilde.
