Jeg ankom det 21. århundre i en elektrisk drosje som kjørte uten sjåfør. Jeg steg ut, snublet i en QR-kode og ble straks spurt av en forbipasserende robot om jeg identifiserte meg som menneske. Jeg svarte ærlig: «Jeg er en synder.»
Det viste seg å være det mest radikale jeg kunne ha sagt.
Roboten visste hvem jeg var, han kalte det ansiktsgjenkjenning: «Henger du fortsatt fast i din mistro til fremskrittet?». «Hva er fremskritt?» ropte jeg tilbake. «Alt som er nytt? Jeg elsker fremskritt, men hvordan vite om noe er bedre, nærmere et mål, uten å vite hvor jeg skal?»
I stedet for å gi lys i mørket, ser jeg teknologi som blinder. Vi har lært maskiner å tenke, men ikke mennesker å leve.
Mange sier de ikke lenger tror på Gud. Men de tror på algoritmer, selverklærte vismenn og horoskop med empatisk ettertanke. De har ikke sluttet å tro; de har bare mistet en verdig gjenstand for troen.
Jeg ser barn lære at de må finne sin identitet, som om det å være menneske var en øvelse i markedsføring. De hører de må bli den beste utgaven av seg selv, men de trenger enda mer å forstå hva som er den verste. Jeg ser voksne kalle seg frigjorte, mens de er slaver av skjermer som stirrer tilbake med tomt blikk.
Jeg ser at aviser fortsatt ikke sier hva folk tenker, men hva de burde ha tenkt, hadde de vært like opplyste som redaksjonen.
Sterke ledere snakker som om de alltid har rett – og ser derfor ikke behov for å snakke sant. De kaller andre dumme, men det sikreste tegn på dårskap er å tro på seg selv.
Akademikere sier at man må åpne for alle sannheter, men stenger for den som sa: «Jeg er sannheten.»
Jeg ser at familien mistenkeliggjøres, kirken avvises, og gamle dyder males mørke. Opprøret mot Gud har fått nye PR-rådgivere som kaller det frigjøring. Men det eneste vi frigjøres fra er ydmykhet, mens vi fanges av våre følelser.
Hva skal vi så gjøre? Vi skal gjenoppdage det hverdagslige mirakelet: At vi finnes. At vi elsker. At vi ler. At vi kan be. Vi skal takke for at vi kan tilgi, tenke, skape, hjelpe – stemme, puste og bevege oss. Vi skal gjenoppdage dogmets dans og inkarnasjonens glede.
Vi trenger ikke flere ideologier. Vi trenger undring. Vi trenger ikke nye guder, men en gammel – den eneste som ble barn.
Hvordan tro at vår storhet, likeverd og rettigheter er selvinnlysende, men avvise vår Skaper? Det er som å juble for en roman og fornekte at den har en forfatter.
Først publisert i Dagen 4.6.2025
