KrFs påtroppende pressesjef, Hadle Rasmus Bjuland, har skapt storm med å påstå at kristne verdier er bedre enn andre verdier. Det er forståelig at det skaper reaksjoner, men noen er mindre gjennomtenkte enn andre.
For personer med et annet livssyn, er påstanden naturligvis vanskelig å godta. Det er ikke overraskende at en muslim, hinduist eller buddhist vil si seg uenig. De vil som regel hevde at deres livssyn representerer bedre verdier. Forhåpentligvis kan de følge det opp med å gi grunner, basert på visse dypere antakelser som følger fra deres måte å tenke om verden på.
Det er ofte utgangspunktet for en spennende samtale. Det er ikke noen motsetning mellom å være uenige om selv de mest fundamentale spørsmålene for hva det vil si å være menneske og samtidig ha respekt for hverandre som mennesker.
At vi liker verdiene vi assosierer med vårt eget livssyn, og holder dem for å være bedre enn andre, er en stor del av motivasjonen vi har for å ha dette livssynet. Dersom vi en dag blir overbevist om at verdiene ikke er gode, er det mer sannsynlig at vi vil se oss rundt etter alternativ.
En type reaksjon som derimot er langt mindre fornuftig, ble nylig representert ved kjendislege Kaveh Rashidi. Innlegget hans på Facebook har i skrivende stund over 4.000 likes, kommentarer og delinger, hvilket antyder at det er en type respons som deles av flere.
Det er synd, for det er en form for utbrudd som demonstrer en intellektuell latskap som kommer ut av enkelte former for moderne sekulært tankegods, der man holder seg til en retorikk som ikke pløyer dypt nok til å reflektere over om den er logiske sammenhengende.
Slike formuleringer kan høres kloke og tolerante ut ved første øyekast, og er lette å nikke med på i et svakt øyeblikk, men de er samtidig med på å sette opp luftslott uegnede til å skape gode samfunn som kan tåle tidens tann.
Men jeg kan ikke bare hevde uten å demonstrere. Derfor skal jeg trekke frem fem sider ved Rashids respons:
1. «Poenget mitt er ikke at kristne verdier er dårlige, men at ingen religion har monopol på moral.»
Dette er hva som kalles en «stråmann». Det stemmer at ingen religion har monopol på moral. Men det har ingen hevdet.
Ingen ideologi har heller monopol på politikk. Men noen ideologiske fundamenter gir bedre politiske føringer enn andre. Og noen religioner har dypstrukturer som er forenelig med bedre måter å tenke om etikk på enn andre. Det er fordummende å foreslå noe annet.
For selvfølgelig er noen verdier «bedre» enn andre. Men enda viktigere: Noen måter å dypbegrunne de verdiene på – er også «bedre» enn andre.
2. «Å rangere mennesker og deres tro på denne måten er en trygg vei til konflikt.»
Dette er en ny stråmann. Man kan naturligvis vurdere verdier uten å rangere mennesker. Vi kan også vurdere menneskers tro. Det er faktisk ofte helt nødvendig for å løse konflikt og skape en bedre verden.
Vil noen virkelig foreslå at det er «en trygg vei til konflikt» å hevde at aztekernes tro på menneskeofring eller at det tredje rikets tro på en ren arisk rase er dårligere enn andres tro? Ja, i så fall er den konflikten verdt å ta, mens denne form for relativisme burde hensettes til sidelinjen.
3. «Moral er ikke en kristen oppfinnelse, den springer ut fra menneskeheten selv. At vi fortsatt ikke klarer å forenes i den tanken er fryktelig trist, spesielt fra KrF.»
Det er langt fra problemfritt å foreslå at moral «springer ut av menneskeheten selv». Det bringer oss til et dypere spørsmål.
For hvis Kaveh Rashidi mener å foreslå at mennesker finner på etikken selv, er dette et utfordrende prosjekt å gjøre rede for. Og det er ikke «fryktelig trist» om vi ikke kan forenes i den tanken, men snarere veldig oppløftende.
Men vi trenger heldigvis ikke kjendisleger til å gjøre den vurderingen for oss, for dette er en stor del av livsverkene til kloke mennesker gjennom hele filosofihistorien – fra Platon av.
Hvis vi forenkler litt (les: mye), har vi kort fortalt to valg.
Enten finner mennesket på etikken, fordi de kan benytte fornuften til å forstå en virkelighet som eksisterer forut for dem selv.
Det er tross alt derfor vi har fornuft, for å forstå noe som ikke bare har sitt opphav i mennesket selv.
Vi bruker fornuften til å finne ut hvordan et prosjektil beveger seg i henhold til fysikkens bevegelsesligninger eller at lengden på hypotenusen i en trekant kan regnes ut ved å finne roten til summen av katetenes kvadrater, nettopp fordi dette samsvarer med en virkelighet forut for oss.
Hvis f.eks. fysikk og matematikk «springer ut av menneskeheten selv», er de ikke lenger arbeidsoppgaver for fornuften, men for fantasien.
Dette er grunnen til at Platon ender med å hevde at etikken forutsetter eksistensen av en idéverden hvor «formen av det gode» er den høyeste av alle ideer.
Vi trenger ikke gå like langt som Platon. Det finnes mange gode og mer moderate forslag hos tenkere etter ham, men vi kan fremdeles anerkjenne at opphavet til etikken må eksistere forut for mennesket selv, for at etikk i det hele skal være et meningsfullt prosjekt.
For hva hvis alternativet er at etikken er fullt og helt betinget av mennesket selv? Det høres jo tiltrekkende ut for mange, men hva skjer når vi pakker ut betydningen av den påstanden?
Jo, for det betyr at etikken må skapes av mennesket selv. Men for at den skal «springe ut av menneskeheten selv» må den i tillegg altså avvise det ovenfor, og være uten forankring i en virkelighet forut for oss. Kort fortalt betyr det at etikken reduseres til å være vilkårlige påfunn. Men dette kan knapt kalles en «etikk». Det ligner mer på spasmer eller et nys.
Det er derfor få i historien som har klart å hevde dette og ta den logiske konsekvensen av det. En av dem er Friedrich Nietzsche, kjent for verk som «Forbi godt og ondt». I det hele tatt å tenke i termer som «godt» og «ondt», er en luksus forbeholdt dem med et teologisk verdensbilde, hevder han.
Man trenger ikke være enig med Nietzsche i at etikk må forutsette teologi, men vi kan uansett avvise kravet om at den skal måtte «springe ut av menneskeheten selv».
For dette er også den logiske implikasjonen av denne påstanden. Nietzsche forstår det Rashidi ikke forstår, og resultatet er en veldig lite attraktiv metaetikk – som ikke er forenelig med gode samfunn.
At vi fortsatt ikke klarer å forenes i den tanken er fryktelig trist, spesielt fra Rashidi.
4. «Det er rett og slett nedlatende å si at én religion har «bedre» verdier enn alle andre. Slike utsagn bidrar til polarisering og splid. Og slike utsagn vitner om dårlige verdier og den som uttaler det.»
Dette er jamgodt med å foreslå at man ikke kan hevde at en måte å forstå virkeligheten på er mer i samsvar med virkeligheten enn andre, hvilket er åpenbart absurd.
For alle som tror at det eksisterer en moralsk virkelighet, hvilket vi alle burde gjøre for å ikke ende opp med Nietzsches konklusjoner hvor fornuften kastes ut av vinduet, kan ordet «bedre» foran «verdier» her forstås som «mer i samsvar med virkeligheten».
Religioner er nettopp ulike måter å tilnærme seg de ultimate spørsmålene på – om det sanne, det gode og det vakre. Og noen måter å tilnærme seg dem på, er «bedre» enn andre, uansett hvilke postmoderne slagord som måtte klinge bra i ørene våre.
Det er utrolig nedlatende av Rashidi å påstå at hans trospåstand om at ikke en religion kan ha bedre verdier enn andre, er en bedre trospåstand enn annen. Slike trospåstander bidrar kanskje til polarisering og splid? De bryter tross alt med storpartens av verdensbefolkningens tro, i hvert fall utenfor vårt lille sekulære hjørne av Vesten. Og slike utsagn vitner uansett om dårlig tenkning hos den som uttaler det.
5. «Hvis verdiene dine virkelig er gode, trenger du ikke hevde at de er bedre enn andres.»
Hvis noen trenger et eksempel til å demonstrere den logiske tankefeilen «non sequitur», er dette et godt forslag. Konklusjonen i siste del av setningen følger ikke fra den første.
Et like godt eksempel kunne vært: «Hvis månen virkelig er grønn, trenger du ikke hevde at den er grønnere enn andre måner.»
Hvis noen ikke forstår hvorfor verdier må begrunnes i dypere antakelser om virkeligheten, og hvis de ikke forstår at ikke alle antakelser om virkeligheten er like gode, må du absolutt forsøke å overbevise dem om det. Og det i seg selv har ingen implikasjoner for hvorvidt de er bedre eller ei.
Hvorfor tror Rashidi at det gjør det? Vi blir i hvert fall ikke klokere om hvordan vi kan skape samfunn som hegner om viktige verdier.
Takk til Raquel Martínez på Unsplash for fremhevet bilde.
