I boka «Mitt liv som mann i likestillingens hjemland» refererer bokens forfatter Øystein Stene til rapporten «Hvordan motarbeide antifeminisme og høyreekstremisme?» fra 2012. Rapporten ble ført i pennen etter et seminar arrangert av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
Flere formuleringer i rapporten gir inntrykk av at feminisme som teori og praksis ikke bør kritiseres, og at konkurrerende samfunnsanalyser utgjør en samfunnstrussel, skriver Stene.
«Er du kritisk til feminisme? Da hater du kvinner, truer vårt demokrati og må tvinges til taushet, 25 nordiske eksperter har talt», kommenterte den frittalende Kjetil Rollnes da rapporten ble offentliggjort, han var en av få som våget å ta til motmæle.
Stene viser også til professor Agnes Bolsø ved institutt for tverrfaglige studier ved NTNU som i 2018 antydet at det er grunn til å mistenke deg for å være et privilegert maktmenneske om du ytrer deg kritisk til feminisme. Samme år slo styremedlemmene i Feministisk Initiativ fast i en kronikk i Morgenbladet at feminismen er motstykke til nyfascismen, skriver Stene.
Rapporten og uttalelsene er begge uttrykk for feminismens dominerende posisjon og dens totalitære trekk her på berget. Få har våget å kritisere eller sette spørsmålstegn. De som har gjort det har blitt eksponert for en hellig vrede få andre vil utsette seg for. En kvinnehær med Sigrid Bonde Tusvik som general har skutt på alt som ligner på fiendtlige bevegelser.
Feministene har fått dure på som de har villet, godt hjulpet av et støttende og alltid lojalt norsk pressekorps. Bevegelsen har hatt enorm gjennomslagskraft noe som blant annet har gjort seg gjeldende gjennom politiske vedtak og retningslinjer.
Politikere, redaktører og store deler av kultureliten har stått i kø for å gi sin tilslutning og uforbeholdne applaus. Ved å klappe i hendene har man fremstått som fremtidsrettet, progressiv og likestilt med billett til rett side av historien på innerlommen.
Da samtlige parlamentariske ledere på Stortinget var kvinner fra sommeren 2023 til våren 2024 var det ingen som hevet det sårt tiltrengte offside-flagget, isteden ble faktumet foreviget med et bilde av de ti smilende kvinnelige lederne i anledning kvinnedagen 8. mars 2024.
Da Universitetet i Bergen nylig valgte dekaner for de neste fire årene var alle kvinner. «Historisk og unikt», uttalte den kvinnelige rektoren.
Feminisme kritikk har som nevnt blitt møtt med en nådeløshet som man forbinder med den spanske inkvisisjonen og man har effektivt skremt bort meningsmotstandere ved å sette likhetstegn mellom feminismekritikk og fascisme. Bruken av ord som patriarkatet og giftig maskulinitet har økt dramatisk det siste tiåret.
Med et slikt bakteppe kan man skjønne reaksjonene Ingrid Olina Hovland ble møtt av etter sine uttalelser om abort. Raseri, skjellsord, merkelapper og trusler haglet over Hovland.
Styrken i usaklighetene mot Hovland var så stor at selv feministene ikke kunne slippe unna. Aksel Braanen og Peder Skjelbred påpekte «den fullstendige mangelen på argumenter mot Hovlands syn» i Morgenbladet. Skribentene konkluderte med «at den som ikke trenes i å forsvare sine synspunkter, blir stående med meninger uten forankring».
Feminismens dominerende posisjon og den totale mangelen på kritiske innvendinger har altså paradoksalt nok på mange måter svekket den, noe Hovland-saken tydelig avdekket.
Den moderne feminismen utfordres nå fra flere hold. Etter mitt syn er særlig innvendingene fra sterke selvbevisste kvinner som Ingrid Olina Hovland interessante. Flere og flere kvinner på grasrota er enig med Hovland i at likestillingen på de fleste områder har kommet langt nok og at den på noen områder har gått for langt.
Nylig viste også en undersøkelse som blant andre Aftenbladet skrev om at en tredjedel av kvinnene i dette landet ikke var fremmed for å bli forsørget av en mann, i Finland var det halvparten.
De store mediehusene har etter beste evne forsøkt å karikere og latterliggjøre tradwife-trenden som forklares med iskald høyrevind, kristennasjonalisme og enkle damer som ikke forstår sitt eget beste.
«Fellesnevneren for oss som velger å være helt eller delvis hjemmeværende for en tid, er faktisk ikke 50-tallsestetikk og reaksjonære ideer fra ytre høyre, men hva vi oppriktig tror er det beste for våre barn og familier, skriver Ruth Elise Helland i Aftenbladet.
«Vi som velger å bli lenger hjemme med barna enn det samfunnsnormen forteller oss, står ikke med forkle og marsjstøvler på, men det hadde vært fint å ikke bli så kraftig misrepresentert i media dag ut og dag inn», sier hun videre.
Helland og mange andre kvinner på grasrota kjenner seg ikke igjen i den forenklede karikaturen feministene og mediene tegner av dem.
Velg rettigheter. Velg fri abort. Velg selvrealisering. Velg uavhengighet. Velg karriere. Velg pensjonspoeng, men viktigst av alt velg deg selv. Slik kan den feministiske visjonen oppsummeres.
Jeg tror imidlertid at flere og flere kvinner har større ambisjoner enn å bli likestilt med menn. Forskning og undersøkelser viser at generasjon Z søker mening og verdi, de vil leve for noe mer enn seg selv og sine rettigheter.
Charlie Kirks enke børstet støvet av en helt annen visjon da hun talte i mannens minnestund. «Velg bønn. Velg mot. Velg det vakre. Velg eventyr. Velg familie. Velg et liv i tro. Men viktigst velg Jesus», sa Erika til millioner av kvinner.
Erikas vei er ikke fundert på mistillit og krav, men på tillit, tro og oppofrelse. Noe av det beste med den nye feminisme kritikken er at den hever seg over kranglingen om likestillingen har kommet helt i mål eller ikke. Mange kvinner orker ikke lenger identifisere seg med et bortskjemt barn som aldri blir fornøyd. De lengter etter noe annet, noe mer enn økonomisk uavhengighet.
Nå i julen får vi et nytt gjensyn med en ung jente fra den lille landsbyen Nasaret. Hun valgte bønnen, motet, eventyret, familien, troen, men først og fremst valgte hun å bære fram det barnet som ble vår Kristus. «Se jeg er Herrens tjenerinne», synger hun. Hva sann og vakker feminisme er får vi et bilde på i julefortellingen.
Maria står som en inkarnert motsats til den navlebeskuende moderne feminismen som heldigvis har begynt å knake i fortøyningene. Den unge jomfruen målbærer det mange kvinner ikke finner i en vaklende moderne feministisk kjempe som er veid og funnet for lett.
Først publisert i Dagen 12.12.2025.
(Fremhevet bilde «Bebudelsen» av Leonardo da Vinci, Firenze. Fotograf: Bjørn Are Davidsen)
