Nils Arne Eggens godfotteori kan høres ut som enda et selvrealiseringsprosjekt. Men sannheten er at den er ei trøndersk «ørtæv» til vår tids ensidige individualisme.
Som mange trøndere bar jeg som ung på drømmen om å spille for RBK. Jeg fikk de samme råd som alle andre: Teknikken er ok, men tren opp hurtigheten. Venstresleggen er bra, men jobb med høyrefoten.
Om du trodde at Nils Arne Eggens arv var 4-3-3 og angrepsvillig fotball har du mistet en viktig del av historien.
Eggens godfotteori snudde opp ned på det mange av oss hadde lært: Er du god med venstrefoten, skal du trene venstrefoten.
Ved første øyekast kan det ligne budskapet som nå slår imot oss fra alle kanter, selvrealiseringens mantra: Dyrk talentet ditt. Meld deg på audition, skap ditt profilbilde, skaff deg likes og bli det du drømmer om.
Men godfotteorien hadde et bud til: «Spill de andre gode». I Eggens vokabular het det riktig nok ikke bud, men postulater. For poenget er at din spesialitet er ditt viktigste bidrag til fellesskapet. I stedet for tusen treningstimer for at høyrefoten skal bli gjennomsnittlig, skal du perfeksjonere venstrefoten. Jobben din er å bruke denne unike gaven til å slå pasningene slik at en annen får brukt farten sin, en tredje får brukt hodestyrken og en fjerde får brukt høyrefoten.
Om talentene ikke blir brukt til å spille andre gode, får du gode spillere, men ikke et lag som vinner pokaler.
Godfotteorien er altså ikke en tidlig versjon av selvrealiseringshysteriet. Det er en kraftig utfordring til vår tids enøyde individualisme.
Den går dermed rett inn i et av hovedspørsmålene for tenkerne som la grunnlaget for vår vestlige kultur: Balansen mellom individets utfoldelse og hensynet til fellesskapet.
Grunntanken i Eggens postulater har dype røtter.
Med godfotteorien skapte lektoren fra Orkdal mirakelet i Milano. Historiens mest kjente mirakelmann, snekkersønnen fra Nasaret, fikk aldri møte Nils Arne her i tiden. Lektoren ville nok ment han hadde kunnskap å formidle som snekkeren kunne ha nytte av.
Det er likevel interessante likhetstrekk i både lagoppstilling og spillestil. Der 11 trønderske unggutter ble satt til overvinne europeiske superstjerner, ble 12 fiskere og småkårsfolk disipler som skulle forandre en hel verden. Begge lyktes, mot skyhøye odds fra datidens bettingselskaper og ekspertkommentatorer.
Neste gang du er i Peterskirken i Roma bør du sende en tanke til Nils Arne Eggen. Ifølge tradisjonen er kirken bygget på apostelen Peters grav. Han sviktet ved å fornekte kjennskap til sjefen, men Mesteren selv svarte med å gjøre denne svikeren til kirkens grunnsten: «Du er Peter, klippen, på deg vil jeg bygge min kirke». Han manglet mye, men godfoten var en freidig djervhet. Han var den eneste i flokken som vågde å teste ut om han faktisk kunne gå på vannet.
I denne tidlige versjonen av godfotteorien var helheten en kropp av lemmer med ulike funksjoner. Paulus sine formuleringer kunne gått rett inn i Nils Arnes postulater: «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke, eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere.» Det er forskjellene mellom oss, de ulike talentene, som gjør oss til et lag.
Lenge fikk vi vår verdi kun som del av et fellesskap, stammen eller ætten. Ideen om at hvert enkelt menneske har en unik egenverdi måtte kjempes fram, selv om den har dype røtter i vår kultur. Den ble styrket gjennom opplysningstiden og gradvis har vi fått mer av friheten vi har rett til. Dette banet vei for menneskerettigheter og demokrati. Men også her finnes en grøft å gå i. Vi kan bli ensidige og miste fellesskapsverdiene.
For Nils Arne Eggen var fellesskapstanken bærende både på og utenfor banen, og han la ikke skjul på sin tilhørighet til arbeiderbevegelsen. Også her har motkreftene mot en ensidig individualisme sterke røtter.
Karl Marx satte kollektivet foran alt og hans etterfølgere modererte budskapet. For den moderne sosialdemokratiske bevegelsen er fellesskapsløsninger i form av en sterk velferdsstat en bærende idé.
I vår tid er det mange motstridende trekk, men på flere områder har nok forkjemperne for individets selvrealisering tatt for mye Møllers Tran.
Kanskje er det et tegn i tiden at Disneys siste film Encanto, om familien Madrigal og deres mange talenter, munner ut i en advarsel om ikke å bli så opptatt av våre egne gaver at vi glemmer hva de skal brukes til: «To serve our community.»
I landet med gratis utdanning og verdens beste sosiale sikkerhetsnett kan vi dyrke talentene våre, og vi kan ta karrierene, hobbyene og boligdrømmene til stadig nye nivåer. En bekjent fortalte om venneparet som konstaterte at det hadde liten hensikt å flytte tilbake til Porsgrunn siden foreldrene var for gamle til å avlaste dem med barnevakt.
Selv ikke verdens beste velferdsstat kan fylle alle behov. Om ikke helse- og omsorgstjenestene skal knele, må vi investere talenter og tid i noen andre enn bare oss selv. Skal vi lykkes med å lede an i en grønn innovasjon med løsninger ingen ennå har tenkt på, må de beste hodene slippe til. Enten de passet inn i samlebåndet for 13 års utdanning eller ikke.
Mye allmennkunnskap masseres inn i unge elever. Hadde færre droppet ut av videregående om godfotteorien hadde fått større gjennomslag?
Vi har mye å takke Nils Arne Eggen for. Men kanskje skal vi takke for mer enn fotballmirakler og eventyrlige opplevelser vi aldri glemmer. Den aller viktigste arven er svaret på hvordan vi lever i spenningen mellom individet og fellesskapet: Dyrk talentet ditt, men bruk det til å tjene andre.
