Det er fortsatt en stund til Nasjonaljubileet i 2030, men Olav Haraldssons dåpsdag 16. oktober feires hvert år. Kan den si oss mer om Olav enn slaget på Stiklestad?
1800-tallets svar på Yuval Noah Harari, Georg Brandes, hevdet at Norge var blitt kristnet to ganger: Offisielt ved Olav Tryggvason, i praksis først ved Hans Nielsen Hauge «i Begyndelsen af det nittende Aarhundrede».
Som så mange kulturradikalere nølte ikke Brandes med utfall om kirke og kristendom. Hans maktkritikk nærmest krevde at den første kristningen var påført ovenfra og dermed overfladisk, i motsetning til Hauges vekkelse som skjedde nedenfra. Siden Hauge trosset myndighetene, var dette en folkelig og ekte tro som med nødvendighet formet samvittighet, ansvar og arbeidsmoral.
Men virkeligheten lar seg ikke bestemme av politisk polemikk. I dag er det ikke uvanlig å tenke motsatt: Når Hauge fikk gjennomslag, var det fordi Norge var gjennomkristnet etter to generasjoner med allmueskole og konfirmasjonsundervisning i kjølvannet av en pietistisk vekkelse. Det som manglet var ikke kristen kunnskap, men noen som kunne tenne troens brann.
Kanskje gjelder mye av det samme Olav Haraldsson? For hvordan kunne han bli helgen bare ett år etter slaget på Stiklestad, hvis Norge ikke allerede var kristnet – nok?
Når Brandes kun nevner Tryggvason og Hauge, er det som han har berøringsangst for Olav den hellige. Uansett er det lett å undervurdere omstendighetene da Olav Haraldsson ble døpt. For han gikk ikke bare tilfeldig innom en hvilken som helst bygdekirke der presten hadde ledig tid. Dåpen skjedde etter mange samtaler med erkebiskopen i normannernes hovedstad, Rouen, mindt under to vekkelser, i ett av Olavs to vinteropphold i 1013 og 14.
En av vekkelsene skal to generasjoner senere få en keiser til å stå barbent i snøen i tre dager. En annen skaper universitetene.
Hertugen, Rikard II, ønsker å styrke den klassiske kunnskapstradisjonen så mye at byen får en av Europas fremste katedralskoler. Rouen treffes også av vekkelsen fra klosteret i Cluny, med fokus på nettopp fromhet og inderlighet.
Olav Haraldsson beveger seg midt i dette. Ja, han møter en kristen tro som ikke er løsrevet fra fyrster og biskopers makt, men opplever det som positivt. Kristen tro kan fremme samfunn og kunnskap, lærdom og gode liv.
Man trenger ikke nilese kilder for å tenke at Olav hadde sine kyniske øyeblikk og sjelden nølte med å løfte sverdet. Men i en tid som tok gudstro på ramme alvor, er det vanskelig å argumentere for at den for ham kun var noe instrumentelt, et verktøy for å få makt.
Det er heller ikke enkelt å argumentere for at Olav fremmet troen ved sverd. De eldste kildene – kvadene – knytter ham ikke til kristning, selv om det er vanskelig å tenke at han ikke møtte motstand for kristenretten, eller at alt handlet om myk makt.
Uansett gir det nok like lite mening å si at han kristnet Norge ved å tape et slag i år 1030, som å si at Columbus beviste at jorden er rund ved å oppdage Amerika. Spania ville ikke finansiert hans reise vestover, hvis det ikke var godt kjent at jorden var rund. Når Olav kunne bli helgen allerede året etter hans død, var det fordi Norge i stor grad var kristnet.
Landet var opplagt ikke «gjennomkristnet» som på Hauges tid, men kristen tro langt fra noe nytt. Olavs hovedmotstander, Knut den mektige, styrte Danmark og England – og Norge ved bl.a. ladejarlene. Ifølge arkeolog og tidligere riksantikvar Øivind Lunde, kan han ha grunnlagt Norges første kloster i 1028, ved Trondheim, samme år som han besøkte paven i Roma.
Slik feiringen av Kristenretten på Moster viste i fjor, kan vi gå enda lenger tilbake. I 1024 fikk Olav Haraldsson vedtatt en ny retning for landet. Men også de danske kongene som styrte i mange år før Olav var kristne.
Og før det igjen finner vi altså kongen som Brandes løfter frem. Olav Tryggvasons (963-1000) saga la grunnlaget for at kong Harald tusen år senere, i 1995, kunne åpne kristningsjubileet på Moster ved å legge vekt på at dette var et vendepunkt som «innebar et nytt menneskesyn, en ny etikk og en ny tro».
Likevel var det heller ikke her det startet. Norrøne i England og på kontinentet hadde lenge latt seg døpe som tegn på lojalitet til lokale fyrster. Selv om det ikke manglet renkespill og rare allianser, var Norge styrt eller skattlagt av kristne danskekonger i årene før Tryggvasson. Den første norske kongen vi vet var kristen finner vi enda tidligere, Håkon den gode (918-961) som ble oppdratt hos den engelske kongen Adelsten.
Slik Jón Vidar Sigurdsson argumenterer for i «Kristninga i Norden 750-1200» var kristningen langvarig og mangfoldig. Norden ble kristnet gjennom handel og kulturmøter, ved alt fra konger til treller og ikke bare fordi så mange av dem var munker.
Dermed bør det ikke overraske at vi har kristne gravfunn tilbake til 800-tallet. Antagelig besøkte munker norskekysten på 700-tallet. Treller kan ha vært kristne på 600-tallet. Skandinaviske leiesoldater kan ha kommet tilbake fra Romerriket som kristne på 400-tallet.
Men uansett hvor langt vi trekker røttene, kommer vi ikke unna Olav Haraldsson som historie og legende. Norges historie har mange vendepunkter. En av de viktigste er Olavs dåpsdag 16. oktober. For selv om han vant riket ved makt da kom tilbake til Norge, handlet det ikke om kristning, men om hvilken kristen konge som skulle styre: Olav over et eget norsk rike eller Knut den mektige som del av hans store Nordsjørike.
Uansett måtte en kristen konge arbeide med lover og retning for riket, slik Olav fikk se i Rouen. Kanskje var vekkelsene han møtte der også grunnen til fortellingene om at han la ned våpnene under slaget på Stiklestad og skal ha latt seg drepe som en martyr.
Da Olavs legeme ble funnet året etter Stiklestad, var kristen tro og praksis allerede så utbredt at han kunne æres som en helgen. Ikke som den som innførte troen, men som en martyr for en tro folket allerede kjente og hadde begynt å eie.
Olavs død kan likevel ha endret bildet av en kristen helt fra kriger til martyr. Også i et tidligere vikingland handlet kristen tro stadig mindre om en seirende Kvitekrist på korset enn om en lidende, selv om kunsten ikke viste dette for alvor før på 1200-tallet. Men utviklingen i retning av mer om inderlighet og fromhet, enda det kunne koste livet, er tydelig allerede med Oslos skytshelgen sankt Hallvard i neste generasjon.
Norge ble ikke kristnet ved en dramatisk hendelse for tusen år siden eller en vekkelse i nyere tid. Kanskje er det viktigere å løfte frem Olav Haraldssons dåpsdag enn hans dødsdag, til tross for at den siste fikk større symbolsk betydning.
(Fremhevet bilde av Olavs dåpskapell i katedralen i Rouen: Fotograf Bjørn Are Davidsen)
