For to uker siden så vi «Hver gang vi møtes». Det var Espen Linds dag. Mellom de ulike sangversjonene snakket han om livet sitt som artist. Allerede som liten gutt var han fast bestemt på å bli sangstjerne. Å være det viste seg langt mer slitsomt enn Lind hadde trodd.
Noen år etter hans internasjonale gjennombrudd orket han ikke mer. Da en kamerat sa de forløsende ordene at «han ikke måtte», bestemte Lind seg for å gi seg. Han flyttet til USA og ble en svært suksessrik låtskriver og jobbet etter eget utsagn i mange år fra morgen til kveld.
Det er fengslende å høre berømte personer lette på sløret og fortelle åpenhjertig om livet. Det beste med Linds personlig eventyr handlet imidlertid ikke om vinnerlåtene. For meg var høydepunktet da han fortalte om når han ble far. Da fikk den sjarmerende nordlendingen et litt annet skjær i ansiktet.
Lind husket godt hvordan det var å komme hjem etter fødselen. «Alt så likt ut, luktet likt, men alt var annerledes». Stort bedre kan det ikke sies om det å bli far for første gang. Plutselig hadde han følelser han ikke hadde kjent før.
«Du trodde du hadde oversikt over hjertet ditt. Så får du et barn så er det som om noe åpner seg», Espen måtte ta en pause. «Sorry», sa The Voice-dommeren som alltid har replikken klar. Nå sviktet stemmen. Med en kraftanstrengelse rettet han igjen blikket mot kameraet: «Det er som om hjertet ditt er dobbelt så stort», sa han stotrende.
Hjemme i stua var vi helt stille, vi forstod at årets tv-øyeblikk kom rekordtidlig. Om ikke alle var enige før, så var vi i hvert nå alle samstemte i at Espen Lind var vår favorittdommer i The Voice. «Jeg har en kone og en sønn som betyr alt for meg», konkluderte nordlendingen.
Verden trenger flere åpenhjertige menn som forteller ærlig om livet og dets realiteter. Linds vandring fra sangstjerne til ektemann og far er også en beretning om verdier og hva som er viktigst. Det var ikke alle hitene og pengene som fikk hjertet til å briste, men kona og sønnen. En kunne sagt mye om at det ikke nytter å vinne hele verden hvis man tar skade på sin sjel og om hva som egentlig betyr noe i livet, men Lind sier også noe om hjertet som det kan være verdt å dvele ved.
Lind sa at hjertet ble dobbelt så stort. Jeg tror mannen bak låter til både Beyonce og Tyler Swift setter fingeren på noe viktig her. I den store diskusjonen rundt rekordlave fødselsrater rettes som regel fokuset mot økonomi og demografiske grafer, men hva med hjertene? Hva om Lind har rett? Hva om hjertene faktisk blir større når vi blir mødre og fedre?
Jeg tror Espens ord treffer en klangbunn av gjenkjennelse hos mange mødre og fedre rundt om i landet. Når det lille barnet ligger på mors nakne bryst erkjenner vi at verden ikke lenger er den samme. Alt sirkulerer ikke lenger rundt meg og mitt, noen andre kommer først. To som ble ett er blitt en familie. Vårt hjerte utvides ved at vi erfarer at kjærligheten får enda en ny dimensjon som bare mødre og fedre kan kjenne på.
Å bli foreldre innskrenker friheten din betraktelig og krever forsakelse og offervilje. Men kanskje er det i skrivende stund det vi trenger mest. Espen Lind ble superstjerne, millionær og levde ut drømmen, man avsluttet likevel med å si at han da han fant sin kvinne og ble far så «fikk han det livet han aldri visste at han egentlig higet etter».
Linds ærlige vitnesbyrd er en langt bedre oppfordring til foreldreskap enn bekymrede politikeres formaninger.
(Takk til Jochen van Wylick på Unsplash for fremhevet bilde)
