Åste Dokka treffer godt i Samtiden 13. mai: Det finnes ikke et selvfølgelig kristent språkfellesskap i Norge. Selv begrepet Kanaans språk er i beste fall fremmed.
Samtidig er det minst to måter å tenke feil om dette: At det er noe nytt, og at det kun gjelder ordene mest brukt på bedehus.
I flere generasjoner
Allerede for to generasjoner siden i Troslære for fritenkere (1963) understrekte Thorleif Bomann at det er «en merkelig uvitenhet om hva den kristne kirke faktisk lærer, og i de tilfeller da man kjenner visse formuleringer av den kristne tro, hender det ikke sjelden at man misforstår hva setningene betyr og innebærer».
Men heller ikke da var det noe nytt. Mangelen på et kristent fellesspråk var opplagt for C.S. Lewis enda en generasjon før. Mens vi før kunne appellere til en delt forståelse av moral, sannhet og Gud, var problemet ikke lenger saklig uenighet, men språk.
Han fulgte imidlertid ikke et liberalteologisk prosjekt som Rudolf Bultmanns ønske om å oversette eller avmytologisere kristne begreper til noe eksistensielt relevant i en tid der Bibelens verdensbilde er forlatt.
Kanskje litt paradoksalt avviste en som var mer enn lommekjent med myter, C.S. Lewis, dette prosjektet. I essayet Gud på tiltalebenken (1948) ser han en dypere utfordring: Ikke å gi ordene nytt innhold, men å forklare den klassiske betydningen.
Dermed bør enhver presteeksamen ha et «teologisk standardavsnitt som skulle oversettes til «vanlig» språk». For da «oppdager vi hvor mye vi selv egentlig forstår av det». Vi sliter noen ganger fordi «vi ikke vet hvordan vanlige mennesker snakker», men oftere fordi «vi selv ikke forstår og vet hva vi egentlig mener».
Og selv da var det ikke noe nytt. Enda en generasjon før, i et England der moderniteten og nyreligiøse retninger kjempet om oppmerksomheten på bekostning av kristen tro, gjorde ingen ringere enn G.K. Chesterton et nummer av det samme.
Kanskje må vi til 1800-tallet for å finne et kristent fellesspråk i England – og Norge.
For Chesterton og Lewis var ikke problemet først og fremst at språket var borte, men at det var blitt uforståelig, også for dem som fortsatt brukte det.
Merkelig kakofoni
I Heretics (1904) og Orthodoxy (1908) beskrev Chesterton et samfunn der ordene levde videre, mens sammenhengen var glemt. Ikke bare forstod man ikke betydningen av ord som synd og frelse, hellighet og kall, man hadde også mistet forståelsen av forankring og overtoner ord som frihet og rettferdighet, nåde og tilgivelse, ydmykhet og sannhet, hadde i en kristen virkelighetsforståelse.
Resultatet var en merkelig kakofoni: Moralsk engasjement uten felles grammatikk der uenigheter fremstår som rasjonelle, men i realiteten mangler et felles grunnlag, slik Alasdair MacIntyre senere påpekte i innledningen til After Virtue (1981).
Når vi i dag opplever at det kristne fellesspråket er borte, er det kanskje mer presist å si at det er blitt fragmentert, løsrevet fra fortellingen og forståelsen som en gang ga ordene tyngde.
Chesterton er derfor urovekkende aktuell: Den moderne verden er ikke tom for kristne begreper, men full av dem – brukt på måter som gjør at vi ikke lenger forstår hverandre. Iblant er vi litt som England og USA, divided by a common language.
Åste Dokka peker likevel på noe reelt: Det finnes ikke lenger et kristent fellesspråk. Men kanskje gjør dette situasjonen mer interessant enn tragisk. For hvor felles har egentlig dette språket vært i de seneste generasjonene?
Selv for 100 år siden fremstod kristelig språkbruk mest som kulturell bakgrunnsstøy. Mange kunne ordene uten nødvendigvis å forstå dem særlig dypt. Man kunne snakke om synd uten å tro på personlig skyld, om nåde uten å ane hvorfor man trengte den, om Gud som en høflig del av et møblert hjem.
Det betyr ikke at kristen kultur var uviktig. Tvert imot har den gitt oss dype røtter vi fortsatt får næring fra. Men vagt snakk om kultur kan ikke bære troen – eller kulturen.
I Det nye testamentet taler ikke Jesus inn i et homogent og harmonisk samfunn som godtar budskapet omtrent på autopilot. Han bruker bilder, lignelser og paradokser fordi folk ikke forstår. De misforstår ham konstant, enten de er disipler eller fariseere, tollere eller offiserer.
Kristen tro var et merkelig språk som måtte oversettes. Jødiske begreper måtte forklares til grekere og germanere, keltere og norrøne. I stedet for å kreve at Bibelen måtte læres utenat på hebraisk og gresk, er den blitt oversatt globalt.
Kristendommen har måttet lære seg nye språk, grammatisk, kulturelt og eksistensielt.
Det betyr ikke at alt er enkelt. Dokkas erfaring er reell når hun sier at det er krevende å utvikle et språk man ikke skammer seg over. Mange kristne har fryktet å høres kunstige, moralistiske eller sekteriske ut, ofte med god grunn.
Dermed har det vært fristende å oversette til psykologi, terapi og livsvisdom. Der «sårbarhet» og «mening» klinger bra, synd, dom og hellighet not so much.
Det synliggjør en annen utfordring: Skal vi hele veien omskrive kristen tro til noe som klinger, mister vi også evnen til å forklare vår erfaring.
Lodder dypt
Klassisk kristen tenkning lodder dypt. Den tar våre triumfer og kriser, vår verdi og elendighet på alvor. Vi er verken humanistiske helter eller brutale beist. Vi er noe langt merkeligere: skapt i Guds bilde og samtidig dypt ute av kurs.
Begreper som synd og nåde er ikke bare levninger fra fortiden. De er erfaringer vi ofte mangler språk for. De peker mot bekjennelse, tilgivelse, oppreising og håp.
Lever ordene for mye sitt eget liv eller får nye definisjoner, kan de true det gode liv, enten det vi frykter mest er woke eller Maga: Skyld uten tilgivelse, skam uten nåde, aktivisme med religiøs intensitet, moralske utrenskninger uten barmhjertighet.
Rettferdig harme scorer høyere enn å elske sin neste, for ikke å si sine fiender.
Kanskje er likevel ikke ordene så mye borte, som glemt og skjult. For heldigvis opplever mange det fortsatt rett og godt med tilgivelse og likeverd, å hjelpe svake og marginaliserte, bønn og åndelighet.
Uten å vite, eller bry seg om, hvor slike forestillinger kommer fra.
Kristen tro vokste ikke i Romerriket fordi så mange forstod ordene. Den vokste tvert imot fordi den bød på så mye uventet og merkelig, brøt med samtidens frykt og forventninger.
Mange opplevde at den forklarte virkeligheten bedre enn alternativene. Troen ga trøst og håp og motiverte til noe som ga grunn til å skvette: Omsorg for dem som ikke fortjente det.
Først publisert i Samtiden 26.05.2026
