«Det finnes ingenting mer trist i verden enn å våke julemorgen og ikke være et barn,» skriver Erma Bombeck i spalten «Where Did Christmas Go?» fra 1971. Hun undrer i spalten sin over hvordan den barnlige julegleden forsvinner ettersom man blir voksen. Var det når du oppdaget at juletreets dryssende barnåler må støvsuges opp hver tredje time? Var det når du begynte å gi penger i gave istedenfor noe du har laget selv?
Hun avslutter spalten med: «Tid, selvmedlidenhet, apati, bitterhet og utmattelse kan ta julen ut av barnet, men du kan ikke ta barnet ut av julen». Den som mest kjent har fått erfare dette er Ebenezer Scrooge.
Det er jul i London rundt år 1840. Scrooge sitter på kontoret med sekretæren Bob Cratchit. Rommet er iskaldt fordi Scrooge ikke vil bruke penger på kull. To som kom for å samle inn penger til de fattige har Scrooge sendt vekk med begrunnelsen at han ikke har ansvar for å glede late mennesker. Natt til første juledag får Scrooge besøk av spøkelset til sin gamle kollega Jakob Marley. Marley forteller Scrooge at han vil få besøk av tre juleånder, og som vi vet endres hans lynne fullstendig i løpet av natten.
Når jeg leser denne fortellingen, forundres jeg over Scrooges forvandling. Det som virker å være en stor årsak til den, er at han blir minnet på glede. Gleden han følte før penger ble målet istedenfor et middel. Bobs sønn Tiny Tims glede og uskyld gjør særlig inntrykk på Scrooge. Tiny Tim sier det er bra andre kan se at han går med krykke fordi da blir de minnet på ham som fikk lamme til å gå og blinde til å se. Etter Scooges edrueliggjørende møte med sin fremtidige død i ensomhet, lover han å hedre julen i sitt hjerte og la fortidens, nåtidens og fremtidens ånd alltid få strebe inni ham.
Kanskje du denne julen kan minne deg selv på den barnlige julegleden? Kanskje du kan erindre følelsen av å ikke få sove fordi du i morgen skal våkne opp til et julepyntet hus? La oss bevare det spesielle med julen og holde den adskilt fra andre dager uten å strebe etter perfeksjon.
Dickens sier det fint: «Det er godt å være barn iblant, og aldri bedre enn i julen, når dens mektige grunnlegger selv var et barn» (A Christmas Carol). Let etter hvordan pynten, lysene, maten, musikken, gavene, kjærligheten fra mennesker og familie peker på at det vi feirer med glede og beundring er underet at Gud, universets skaper, ble menneske, og at vi alltid kan komme til ham med barnlig tillit.
(Fotograf fremhevet bilde: Bjørn Are Davidsen)
