Resultatet når vi fjerner religion er ikke sekularitet, men nihilisme – verditomhet.
Det er viktig at vi har et sekulært samfunn, sies det. Det gir rom for å leve sammen med ulike bakgrunner og livssyn. Men det har slått meg stadig mer hvor kunstig distinksjonen mellom begreper som «sekulær» og «religion» er.
Problemet er at konseptet «sekularitet» ofte tåkelegger mer enn det oppklarer. Det er ikke «sekularitet» som gjør det mulig for oss å leve sammen. Det er snarere en viss forståelse av hva det vil si å skape et godt samfunn, som deretter kommer til uttrykk i kultur og praktisk politikk.
Politisk filosofi starter med spørsmål som «Hva er et godt samfunn?». For å svare på det, må vi først utforske spørsmålet «Hva er godt?».
Og for å svare på det, må vi tenke ut fra bestemte verdensanskuelser, hvor ultimate oppfatninger av hva som er sant, godt og vakkert sammenveves. Her er ingenting «nøytralt». Ikke litt engang. Derfor kan religion og politikk neppe heller meningsfullt skilles.
Når vi lever i sekulært samfunn, sies det at vi må anstrenge oss for å ikke benytte religiøse argumenter i offentligheten, men appellere til allmennetiske grunner. Vel, helt til man oppdager at prosjektet om å finne en «allmenn etikk» havarererte for ganske lang tid siden.
Det ville vært rart å argumentere mot utvidelse av abortloven ved å vise til bibelvers eller «Guds vilje». Men er det sikkert at det er noe mindre teologisk å vise til ideer som alle menneskers likeverd, individets ukrenkelige verdi – eller selv kvinnens rett til å råde over egen kropp?
Det eneste vi vet, er at «sekulær fornuft» ikke bidrar i slike samtaler, verken til å avgjøre dype verdispørsmål eller til å informere hvordan vi skaper et godt samfunn. Det er først og fremst fordi den lider av handikappet av å ikke eksistere.
Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Et «trekke-fra». Et fravær av forfordeling. Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykke tradisjoner kan delta på lik(ere) linje.
Sekularitet kan aldri være løsningen for Norge, fordi sekulær fornuft aldri kan levere normativitet. Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn.
Vi kan ikke engang nevne ord som «god» eller «rettferdig», uten samtidig å forutsette en referansestandard som disse «god» og «rettferdig» er stilt ovenfor. Det må være en standard som transcenderer personlige preferanser, eller en konstruert enighet hos en viss gruppe mennesker som levde innenfor et gitt tidsrom.
For å være fornuftige, ikke på sekulært vis, men på ordentlig, og si fornuftige ting om disse, må vi stå i en tanketradisjon som tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig vil ha en eller annen form for religiøs karakter, siden et faktisk alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.
Man trenger ikke være kristen for å mene det. Det er en gjengs oppfatning i store deler av vår idehistorie, fra Platon og Aristoteles til den ateistiske filosofen Friedrich Nietzsche. Sistnevnte mente faktisk at en logisk konsistent ateisme ikke kan tillate referansestandarder utover enkeltmenneskets subjektive perspektiver.
Vi er langt mindre sekulære enn vi liker å tro. Og det er nok en god ting.
(Fotograf fremhevet bilde: Bjørn Are Davidsen)
