Jeg er for lengst ute av tellingen av lunsjsamtaler der noen har sagt at «ikke noe fører til mer krig enn religion». Heldigvis kan slike påstander gi fruktbare samtaler, om man har gode oppfølgingsspørsmål.
En start kan være å spørre hva som hadde skjedd om Norge og Sverige hadde hatt ulik religion. Ville da religion vært mest nærliggende forklaring på alle våre kriger i tusen år?
Sagt på en annen måte: Gir det mer mening å si at religion fører til krig enn at politikk gjør det?
Ser vi etter konkrete tall, er det ofte Philip og Axelrods Encyclopedia of Wars som trekkes fram. I en analyse av over 1700 kriger, regner de kun 123 som religiøse, under sju prosent. Uten de 66 som er ført i islams navn, mer enn halveres dette til drøyt tre prosent.
Men hva avgjør om den beste forklaringen på en krig er religion eller noe annet?
William T. Cavanaugh, som denne uka deltok på et seminar på Litteraturhuset i Oslo om religion og vold, har en interessant gjennomgang av perspektiver. Hans etter hvert klassiske The Myth of Religious Violence argumenterer for tre forhold.
For det første er ingen definisjon av «religion» gangbar for alle perioder eller kulturer. Som han sier har det «ingen transhistorisk eller transkulturell essens». Mer folkelig: Vi aner ikke hva religion er.
Det er dermed vanskelig å skille «religion» fra «ideologi», eller fra «det som ligger meg mest på hjertet» (deepest concern). Hva er «religion», og hva er ikke?
Han ser at perspektivet blir for snevert om man avgrenser religion til for eksempel noe som har å gjøre med «det overnaturlige», siden svært mye, fra nasjonalisme og kommunisme til postmodernisme og scientisme, har det man i noen forstand kan kalle for tilbedere, profeter, dogmer og hellige tekster.
Det er kort sagt mindre interessant hva man tror på enn hvordan. For det som motiverer oss berører en bredde av sosiologiske, psykologiske og politiske forhold. Når noe defineres som «religiøst» eller som «sekulært», kan det også handler om interessekamp og maktstrukturer.
Dermed argumenterer Cavanaugh for at skillet mellom ideologier og institusjoner i kategoriene «religiøs» og «sekulær» er tilfeldig og usammenhengende. Spørsmålet om religion forårsaker vold blir vanskelig hvis det er basert på subjektive og lite konsistente antakelser. «Resultatet er at noen typer vold blir fordømt, mens andre ikke blir det».
Ifølge Cavanaugh er dette tydelig om man leser spekteret fra nyateister som Sam Harris, som han slakter behørig, til mer faglige tungvektere som Mark Juergensmeyer, som avvises høflig.
Ikke minst ser vi utfordringen i forklaringer på hvorfor religion fører til vold. Enkelt sagt finnes tre varianter: Religion er absolutistisk, den splitter og/eller er irrasjonell.
Imidlertid er dette ikke unikt for «religion», hva nå det er. Det mangler ikke eksempler på sekulære ideologer som er minst like absolutistiske, splittende og/eller irrasjonelle, fra kommunisme til liberalisme.
For det andre er i det hele tatt tanken om at all religion til alle tider er irrasjonell og tilbøyelig til vold en grunnleggende myte i vesten, noe vi ikke bare ser i lunsjsamtaler. Ikke minst trekkes ofte fram fredsslutningen etter 30-årskrigen i Westfalen i 1648 som avslutningen på de blodige religionskrigene, fordi man nå ble enige om at nasjoner var suverene i sitt valg av religion.
Ifølge Cavanaugh er imidlertid dette en tilslørende feilslutning. Ikke fordi disse krigene «egentlig» handlet om politikk og ikke religion, eller at det var staten og ikke kirken som forårsaket krigene. Poenget er at overføringen av makt fra kirke til stat ikke var løsningen etter krigene på 15- og 1600-tallet, men årsaken til dem.
Kirken ble involvert i volden fordi den i stadig større grad ble identifisert med og trukket inn i statsbyggingen.
Fremveksten av det moderne Europa reddet oss ikke fra religionskrig. Det endte ikke med et fredeligere Europa, men bare endret hva vi var villige til å drepe og dø for.
Cavanaugh blir ikke mindre kontroversiell når han for det tredje argumenterer for at myten om religiøs vold kan legitimere «nykolonialistisk vold» mot ikke-vestlige, særlig i den muslimske verden.
For når vi fortsetter å tro at ingenting skaper mer krig enn religion, kan det være fordi det gir trøst og er ideologisk nyttig. Det skaper blindfelt om «sekulære» staters voldsbruk. Tror vi at den liberale staten vokste fram for å skape fred mellom religiøse fraksjoner, er det nærliggende å tenke at det gir vesten rett til voldelige virkemidler også i møte med religiøs fanatisme i den muslimske verden.
Dermed skaper myten om religiøs vold et skille mellom oss, vi rasjonelle og fredelige i den sekulære vesten, og de andre, «hordene av voldelige religiøse fanatikere» i den muslimske verden. Deres vold er religiøs, altså irrasjonell og splittende. Vår vold er selvsagt nødvendig, rasjonell og skaper fred.
Logikken er klar: «Det er beklagelig, men vi er nødt til å bombe dem til en høyere rasjonalitet.»
Selvsagt kan muslimer motiveres til krig eller terror av ulike former for islamisme, wahhabisme eller salafisme, eller kristne påvirket av nasjonalisme eller korsfarerideologi. Det er imidlertid flere farer ved å tro at det meste av krig og terror skyldes «religion». Ikke bare kan vi mislike religion på feil grunnlag, men vi kan overse langt viktigere forklaringer.
Også her bør vi lytte til C. S. Lewis: Skal vi løse et problem, hjelper det å se det.
Først publisert i Dagen 06.12.2022.
