Konspirasjonsteorier mangler ikke underholdningsverdi, frivillig eller ufrivillig. Men de bygger ikke samfunn. De sprer seg som virus og svekker våre sosiale immunsystemer. For kristne kan de så uro i menigheter og forsterke utenforskap.
Derfor bør de ikke få vind i seilene av media som ønsker det motsatte.
Ja, noen sprer slike teorier bevisst, med stor omhu, med intensjoner om å så mistillit og forstyrre samfunn. Kanskje skjer det likevel oftere mer utilsiktet, ved hva man velger å fortelle, og ikke velger.
Selv om tilhengere av konspirasjonsteorier kan være uenige, er de ganske så samstemte på ett område: Redaktørstyrte media, fra Dagen til Dagbladet, skjuler eller fordreier nyhetene.
Tonen er klar. Ordet konspirasjonsteori er hersketeknikk for å stille meningsmotstandere i dårlig lys. Det svekker mangfoldet i den offentlige debatten, og bidrar til polarisering. Man viser til at et CIA-notat avslørte dette i 1967 da de anbefalte å bruke ordet for å diskreditere kritikere av offisielle forklaringer om Kennedy-drapet.
At det har vært umulig å finne et slik notat, tar man ikke så nøye, eller ser det som et tegn på hvor stor konspirasjonen er. Det er bare å se klassiske TV-serier som X-files og Alias.
Det blir ikke mindre vann på mølla når enkelte påstander om konspirasjonsteorier er overilte, fra politisk overvåkning til hvor Covid-viruset egentlig kom fra.
Ja, konspirasjoner finnes. Men det gjør ikke alle konspirasjonsteorier berettigede. Dermed er det trist å se kritikken når høgskolen NLA forbilledlig får et emne om konspirasjonsteorier. Jeg håper imidlertid det blir like positiv interesse som for arbeidet med dette i Skaperkraft, som i et større notat om konspirasjonsteorier i kristne miljøer.
Også media bør være forbilledlige, ikke minst i nyhetsdekningen. I en tid der vi virkelig trenger å avsløre alt fra falske nyheter til politisk spill og fremmede makters skjulte påvirkning, er det et tankekors at så mange er blitt skeptiske til store media, fra Aftenposten til NRK.
Hvorfor stole på nyheter fra Gaza hvis kilden egentlig er Hamas?
Det hjelper lite at anekdotene rår. Gamle saker hentes frem og nye dukker opp. Dagsrevyens skjeve reportasje om en romkvinne uten å nevne at hun også var dømt for å ha medvirket til voldtekt av sin mindreårige datter. Den massive fordømmelsen av påstander om at Covid kom fra et laboratorium i Wutan. Tilsløring av alle utfordringer med noen former for innvandring, og ikke bare den ulovlige som i USA.
NRK og andre som unnlot å nevne eller kommentere videoer av president Biden som ikke bare slet med å finne veien inn i Det hvite hus, men med å holde forståelige taler. Spørsmålet var opplagt: Hva ønsker de å skjule? Er media så redde for Trump at de godtar at USA styres av en som tydelig ikke har kontroll?
Iblant kan det virke som vi er blitt så kritiske til konspirasjonsteorier, at vi avviser for mange påstander som konspirasjonsteorier. Jeg trodde selv et øyeblikk at videoer av en ubehjelpelig Biden var Deep Fake.
Vi vet hvordan det gikk. Muligens påvirket det valget nok til at Trump vant ikke bare fordi mange mistet tilliten til Demokratene som de opplevde hadde skjult Bidens tilstand, men også til medias generelle vinklinger og informasjon om Trump og Harris, når de hadde skjult noe så synlig.
Da Metasjefen Mark Zuckerbergs nylig var hos Joe Rogan, var han ikke overraskende veldig opptatt av hvor langt Biden-administrasjonen var villig til å gå for å sensurere og hindre ytringsfrihet.
Selv om Aftenpostens kommentar om podcasten kom inn på noe av dette, handlet overskrift og fokus om at Zuckerberg mente USA trenger mer «maskulin energi». Det var vanskelig å se tilløp til refleksjoner om han kunne ha rett i klare tilløp til sensur og om noe tilsvarende bevisst eller ubevisst foregikk også i Norge.
Slike historier, anekdoter og vinklinger har dessverre sådd tvil om redaktørstyrte medier. Også vi som følger media uten å lande i konspirasjonsteorier, kan iblant komme i tvil etter feilinformasjon og ladete fremstillinger som i Baneheiasaken.
Det er ikke enkelt å se en løsning. Media bør uansett være mer åpne om hvor man har sviktet, fra ensidige kilder til politiske briller – og erkjenne at noen spørsmål er vanskelige og uklare å nøste opp i. Det er ikke tilfeldig at ydmykhet er en klassisk dyd.
Kanskje vil det hjelpe enda mer å ha flere vinklinger på samme tema, for ikke å si kilder, slik at man ikke kan beskyldes for å ta stilling.
Det vil opplagt ikke stanse alle konspirasjonsteorier, men de trenger ikke mer næring.
Først publisert i Dagen 06.02.2025
