Leken bygget oss opp, skjermen river oss ned. Hvis vi vil barnas beste, må skolen igjen bli en arena for fri lek og sosialt fellesskap – uten digitale distraksjoner.
Jeg vokste opp et steinkast fra en fotballøkke med naturgress som kommunen klippet regelmessig. Om banen var spillbar, så spilte vi. To lag, byttet side når første lag hadde scoret 10 mål, det laget som først scoret 20, vant. Å score på stillingen 19-19 var himmelen på jord. Vi hadde ikke kjegler, vester eller en voksen dommer. Det var vi som delte inn i lag, løste konflikter som oppstod og ble enige om rammene. Jeg så ikke på meg selv som en 81er. Vi spilte sammen på tvers av opptil flere alderstrinn. Om vi ikke hadde nok folk til kamp, spilte vi «tien», «en og tyve», «divisjon» og «prikken».
På løkka spilte vi også «brentball» og «stikkball». Vi hamret tennisballen av gårde med ulike trekøller, alt etter evne, og løp for livet til neste post. Vi lekte cowboy og indianer i skogen med smell-pistoler og pil og bue. Vi var vikinger med hjemmelagde tresverd og treskjold. Vi bygget hytter på bakken og i trær. Vi spilte med klinkekuler. Vi lekte politi og røver både med og uten sykler og med og uten hjelm. Vi fanget rumpetroll uten redningsvest og fisket fra kano. Vi lekte selvsagt «haien kommer», «boksen går», «et lite vink og et lite blink når det var mørkt», «fisken i det røde hav», «kongen befaler», «1-2-3 rødt lys» og lente oss så godt vi kunne og streket med trepinnen langt inn i Sovjetunionen når vi lekte «jeg melder krig».
Om vinteren lekte vi Eirik Kvalfoss, og gikk strafferunder når vi bommet med steinene vi skulle kaste i bøtta. Vi bygget snøborger, snølykter, snøhuler og snømenn. Vi hadde snøballkriger helt uten voksne inntrengere med gule vester og gledesdrepende formaninger om hvor farlig det kunne være å få snøballer i øyet. Vi spilte hockey på isen med to steiner som målstenger, vantet måket vi selv.
Det hendte rett som det var at vi slo oss. Skrubbsår, blåmerker, blåveiser og kuler i ulike varianter var vanlig. Et effektivt sanksjonsmiddel på denne tiden var husarrest. Heldigvis ble det sjelden noe av truslene. Om noen allikevel fikk arrest, forstod alle at ugjerningen måtte være av betydelig art. Barn ville være ute og leke, og det fantes alltid noen å leke med, slik opplevdes det i hvert fall for et barn i Norge på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.
En lekbasert barndom
Jeg har hatt det Jonathan Haidt, som er sosialpsykolog, professor i etisk ledelse og bestselgerforfatter, kaller en lekbasert barndom. Frilek er ifølge Haidt avgjørende for sunn utvikling. Professoren mener at vi mennesker er programmert for lek. Vi vil leke og vi trenger å leke. I leken involveres vi både sosialt, kognitivt og følelsesmessig. Den frie leken er den viktigste treningsarenaen for voksenlivet.
I leken må man undertrykke trangen til å dominere, som er en forutsetning om man skal kunne skape vennskapsbånd av en viss varighet. Fysisk lek utendørs med andre barn i ulik alder er ifølge lekforsker ved Boston College Peter Gray den mest naturlige og sunneste. Ifølge Gray er det viktig at leken til en viss grad inneholder en viss fysisk risiko, bare da lærer barn å passe på hverandre. Det må faktisk være en fare for å «slå seg» om barn skal lære å passe på seg selv, sier professoren. «Me har lekeplass med gjere ront og vakt som passe på. Med veltesikre disse men kor e ungane vort’tå. Dei har ikkje tenkt på da at det kansje e normalt. At spenninga forsvinn når ikkje noke kan gå galt», synger «Vinskvetten» fra Salhus og setter fingeren på noe som har druknet i alle gode hensikter.
Når foreldre, lærere og trenere involveres i leken, blir den mindre fri, leken og følgelig også mindre utviklende. Voksne har store vanskeligheter med å avstå fra å beskytte, gripe inn og organisere, skriver Haidt.
Lek og lær
Et av de viktigste aspektene med lek er at feil og mistak ikke får så store konsekvenser. De fleste er klumsete i begynnelsen. Man bommer på ballen eller slår hull i lufta. Gjennom prøving og feiling og tilbakemeldinger som «du må holde lenger ned på kølla» blir man gradvis bedre og mestrer.
Det er ikke informasjon som primært bidrar til at hjernen utvikler seg, men leken. Det er erfaring og ikke teori som er nøkkelen til emosjonell utvikling. Det er under voksenfri lek der barna selv har regien at man best lærer å håndtere nederlag, kontrollere følelsene sine, tolke andre barns følelser og reaksjoner, vente på tur, løse konflikter og respektere regler og normer. Barna er motivert for å lære alt dette ettersom de så gjerne vil bli inkludert i lekgruppa og holde «moroa» i gang, skriver professoren.
Det er heldigvis ikke bare Haidt som har erkjent den frie lekenes betydning. FNs erklæring om barns rettigheter fra 1959 slår fast at alle barn skal ha rett til lek og rekreasjon. Om en tar innover seg den frie lekens avgjørende betydning, skjønner man fort konsekvensene av å skifte ut en lekbasert barndom med en mobilbasert barndom. Scrolling, YouTube-videoer, Fortnite, TikTok, utallige snapper og andre sosiale medier kan på ingen måte erstatte leken.
Mens leken i den virkelige verden er kroppslig, hvor vi må bruke vår egen kropp til å kommunisere og vi må være oppmerksomme på andre menneskers kropper og kroppsspråk, er leken i den virtuelle verden ikke-kroppslig, her trengs bare språket. Leken i den virkelige verden er synkron, mange ting skjer samtidig både sosialt, kognitivt og emosjonelt, noe som stiller krav til samarbeid, timing og persepsjon. På sosiale medium er kommunikasjonen primært asynkron. Her kommuniserer man med tekst og tegn gjennom kommentarer, emojis og likerklikk.
I leken er det relativt høy terskel for å bli med i og ikke minst forlate den. «Du kan ikke gå nå, da blir det feige lag», «du kan ikke bli med hvis du må hjem å spise middag om 10 minutter». I den frie leken er man sterkt involvert og motivert for å løse konflikter og utfordringer når de oppstår. I den virtuelle verden er det lav terskel for deltakelse og lav terskel for å forlate gruppen. Man kan enkelt blokkere de man ikke liker eller forlate gruppen om man kjeder seg. Man kan også si stygge ting og bryte regler uten en fysisk konfrontasjon.
Omprogrammeringens bivirkninger
Å gå fra en lekbasert til en mobilbasert barndom får selvsagt konsekvenser. Omfattende statistisk materiale fra de engelskspråklige land og de skandinaviske land viser at man fra 2010 og utover ser klare tendenser hos den generasjonen som har fått tilnavnet Z.
Stadig færre ungdommer og tenåringer oppgir at de har god mental helse. Selvskading har økt dramatisk, i Storbritannia 78 prosent for jenter og 134 prosent for gutter. Antall sykehusinnleggelser på grunn av mental helse har økt med 81 prosent for jenter etter 2010, 51 prosent for gutter. I de nordiske land har nesten 20 prosent av jentene stressymptomer, dette er en økning på 76 prosent siden 2010, for guttene er økningen 51.3 prosent. Depresjon blant ungdom har økt dramatisk for både gutter og jenter. Selvmordsraten blant amerikanske ungdommer har for jenter økt med 167 prosent siden 2010 og med 91 prosent for guttene. Angst i alderen 18-25 år har økt med 139 prosent i USA.
Antall skolevegrere, dyslektikere og barn med ADHD har økt eksplosivt etter 2010 i Norge. Langt flere ungdommer mangler i dag den mentale og fysiske robustheten og de sosiale ferdighetene som trengs for å bli en del av voksenverdenen.
Haidt argumenter grundig for at det ikke er klimaspøkelset, pandemier, kriger og konflikter eller finanskriser som er hovedårsaken til disse kritiske tendensene, men en gjennomgående og rask omprogrammering av barndommen i store deler av Vesten.
Ironisk nok har man i beste hensikt forsøkt å gjøre «den virkelige verden» så trygg og sikker som overhodet mulig mens man helt uforvarende har latt Silicon Valley få fritt spillerom i den virtuelle verden. Resultatet er en gjennomregulert «virkelig verden» med EU-sand, trær uten greiner, sklidekke og veltesikre disser, Blime-sanger og voksenorganiserte vennegrupper mens den virtuelle verden fremstår som et slags moderne digitalt «ville vesten».
Fra et konservativt ståsted er dette nedslående, ettersom dette har skjedd på vår post. Grunntonen i konservatismen er takknemlighet. Jeg og trolig mange andre i min generasjon er takknemlige for den oppveksten jeg fikk der fri lek spilte en avgjørende rolle. I etterpåklokskapens lys er det helt uforståelig at vi ikke i større grad har klart å bevare og ta vare på den frie leken i større grad. Etter mitt syn har vi ikke lykkes i å gi det vi fikk videre til neste generasjon. Vi har ikke klart å beskytte våre unge håpefulle fra de krefter som er i ferd med å ødelegge barndommen og ungdomstiden for så mange.
Fire regler
Heldigvis er det ikke for sent å gjøre noe. Da vi hadde skjermfrie dager på skolen der jeg jobber, så jeg hvor bemerkelsesverdig raskt leken og den lekende holdningen kan reaktiveres. Allerede første dagen så jeg elever som spilte Ligretto på gulvet i vrimlearealet, og hørte ungdommer som snakket i munnen på hverandre. Jeg tror som Haidt at vi er designet for fellesskap, lek og bevegelse, veien tilbake blir dermed naturlig og kort om vi bare vil og har den nødvendige gjennomføringskraften.
Symptomene vi ser i øyeblikket er så tydelige at de krever handling. Jonathan Haidt foreslår fire enkle regler som jeg tror er realistisk gjennomførbare og som jeg tror vil ha stor effekt:
1. Ingen smarttelefoner før fylte 14 år.
2. 16 års aldersgrense på sosiale medier.
3.Telefonfrie skoler helt opp til videregående.
4. Legge til rette for mer fri lek på barnas egne premisser.
Jeg håper snart at et av våre politiske partier på Stortinget er åndsnærværende nok til å fremme konkrete forslag. De som først initierer endringer på dette området, vil når historien skal skrives fullstendig overskygge Dagfinn Høybråten.
Først publisert i Minerva 12.5. 2025.
