På sitt beste er kristne menigheter arenaer for fellesskap, omsorg, tilgivelse og åndelig vekst. Men det kan også føre til blindfelter. Det er flott å tro godt om hverandre, men vi må ikke ende i godtroenhet når noen forteller om radikale omvendelser.
Ingen av oss er uten tunnelsyn påvirket av tidsånd og erfaringer. Mens få er naive overfor rusavhengige som vitner om at Jesus har gjort dem frie, er det lettere å være det med en som har drevet underslag. Det samme gjelder aktivister som i årevis har spredd hat og rasisme, hengt ut, sjikanert og truet navngitte personer.
Det gjør godt å se at evangeliet virker!
Samtidig er det grunn til å ta flere steg til siden. For dette kan handle om ganske så dype personlighetstrekk som det skal mye til å endre. Og skulle man ikke lenger opptre like ille som før, kan det være mer enn nok igjen til å skade. Å bli med i en menighet er ingen garanti for god oppførsel eller et «Slipp ut av fengsel»-kort.
Ser man etter i krokene, kan det vise seg at mye er som før. Om de ikke er ulver i fåreklær, kan de være som reven med flere utganger. Man kan både ha dempet seg og fått flere måter å komme unna kritikk.
Dagens oppslag om en av «Norges mest beryktede høyreekstremister» som nå vil elske sine fiender syntes en stund å bekrefte evangeliets makt. Men dessverre hadde de som normalt fulgte med ikke sett store endringer. For de seneste årene hadde mønsteret vært det gamle: Henvisning til antijødiske tekster, nå Luthers «Om jødene og deres løgner». Anbefaling av antisemittiske nettsider som The Unz Review.
Først sterke utspill, så rollen som svakt offer.
Kritikerne fikk ikke mindre vann på mølla når reaksjonen på dem igjen ble digital mobbing og uappetittlige trusler: De måtte jo selv «regne med å bli hengt ut» med info om hvor de «befinner seg om natten, hvor barna og barnebarna deres leker».
Dette er drøy tale, og ikke bare i polariserte tider. Kanskje gir det håp at han beklaget reaksjonen offentlig? Men når beklagelsen ikke gjaldt alle som ble truet, er det ikke underlig om kritikere sliter med å se mer enn en rev som har funnet en kristelig utgang.
For omvendelse handler om bekjennelse og tilgivelse, og bør føre til endret atferd. Oskar Skarsaune skriver i «Etterlyst: Bergprekenens Jesus» om hvor viktig det var for de første kristne at nye medlemmer viste en kristen atferd etter dåpsopplæringen. For kravet var klart om ikke å «fortsette med et liv i hor, mord eller avgudsdyrkelse som døpt og kristen». Dermed var det viktig å stille spørsmål om livsførsel: «Har de levd dydig i tiden de har vært katekumener? Har de æret enkene? Har de besøkt de syke? Har de gjort alle slags gode gjerninger?» (side 140).
Slik Hans Nielsen Hauge understreket, må nyomvendte vise frukter i liv og vandel, edruelighet og arbeid, erfaring og ydmykhet, før de kan få større roller i fellesskapet. De må ha vist at de kan tåle motstand og arbeid, og ikke har falt tilbake i ufine vaner.
At Guds nåde alltid er større enn synden, betyr ikke at man nødvendigvis opptrer redelig og ryddig selv om man bekjenner troen. Vaner formes av valg, og mye kan henge igjen. Jo lenger man har oppført seg ufint, jo vanskeligere å slutte med urent trav.
I verste fall kan det virke motsatt: Man opptrer med et kristelig ferniss, der oppgjør blir mer autopilot enn ansvarliggjøring. Blir man tatt på fersken, er det bare en enkelthendelse. Man bare snublet, og ber om å bli tilgitt.
Faren er stor for å havne i det Bonhoeffer kalte billig nåde, tilgivelse uten bot, å leve som kristen, uten at det koster noe.
I møte med en som står fram som nyomvendt, er det kanskje spesielt lett å bli naiv om man har sterk tro på kraften i vekkelse. Det frister mer å se etter signaler om endret atferd, enn motsatt. Når det er grunn til å være på vakt, er det ikke for å gi etter for egne ønsker om å dømme, men for å hindre skader på andre. Spesielt bør man være på vakt når det i noen grupper nærmest er blitt mote å være kristne.
Noen kan rett og slett oppleve det som kontrært på en litt kul måte å bli med i en kristen sammenheng. Istedenfor å motvirke kontrære tendenser, kan de få medvind eller større mulighet for tilgivelse når de trår langt over streken.
Naivitet om slike tendenser kan gi ufine krefter fotfeste og ødelegge fellesskap. Noen kan også koble det til menigheten i alminnelighet. «Slik er de kristne!»
Kontrære fremstår ofte engasjerte og dedikerte. De er friske pust og fristende tegn på vekkelse. De kan bibelvers og teologiske argumenter, fremstår kunnskapsrike og overbevisende. Men hvor mye er de egentlig kvitt gamle holdninger? Viser de kjærlighet, gir av sin tid, raushet og varme, eller kler de hets og en offerrolle i kristne klær?
Signaler om brudd med en mørk fortid bør inspirere, men ikke til naivitet. Under overflaten kan det ulme for mye som ikke er i tråd med menighetens verdier, enten det er bevisst eller skyldes en personlighet som får boost av å rakke ned på andre.
Utfordringen er ikke så mye ulike syn, som hvordan man opptrer overfor dem man er uenig med. Som ellers i kirkehistorien må vi være på vakt, uten å være naive om egne tendenser til å krølle det til.
Det er flott om Dagen kan inspirere enda mer til dette.
Først publisert i Dagen 05.11.2025
(Takk til John Price på Unsplash for fremhevet bilde)
