Når skjønnhet sekulariseres

ALDRING: Fortjener vår kultur, som ikke er i stand til å verdsette aldringens skjønnhet, å bli kalt sivilisert?

Mennesket har alltid visst at ungdommens skjønnhet falmer. Men i dag ser oppdagelsen av uvelkomne rynker ut til å ramme selvfølelsen hardere enn før.

Det vakte oppsikt at den svenske kulturjournalisten og forfatteren Åsa Linderborg varslet at hun vil takke nei til henvendelser fra TV fordi hun ikke vil vise hvor gammel hun har blitt. Debatten tok også fyr da samlivsterapaut Frode Thuen bemerket at godt voksne kvinner har lavere markedsverdi i jakten på en partner.

Utallige kvinner kjenner seg igjen, viser det seg. I den svenske avisen Dagens Nyheter skriver feministen Nina Björk at det er slik det er å leve i et samfunn preget av sexisme.

Sekulær materialisme

Men er dette virkelig kjernen i problemet? Nei, jeg tror dette er dypest sett et symptom på at vi har mistet noen viktige horisonter. At angsten for den tapte ungdom henger sammen med det faktum at vi lever i et samfunn preget av sekulær materialisme.

For lovprisningen av ungdommelig skjønnhet er ikke noe nytt. Den har blitt sunget av poeter til alle tider – men også fulgt av påminnelser om at den er flyktig. «Skjønnhet går til grunne» fastslår forfatteren av Ordspråkene i det gamle testamentet, og advarer mot å la dette kriteriet veie for tungt når man leter etter en partner.

Årene får selvfølgelig den ytre skjønnheten til å falle, men til gjengjeld får de det indre mennesket til å modnes. I andre kulturer er alderdommen tiden da mennesket særlig bør vie seg til åndelig fordypning, og her vekker årenes modenhet større ærbødighet enn ungdommens blomstring.

Det er dette perspektivet vi mangler i vår kultur: Det finnes ingen «åndelig kapital» som kan måle seg med det erotiske. Vi regner ikke med sjelen, tror knapt at den eksisterer, og når kroppens forfall begynner, mister vi alt. Som skjønnhetsdebatten har vist, rammer den spesielt kvinner; til tross for alle oppnådde rettigheter fremstår de nok en gang som modernitetens tapere.

En sjelløs maskin

Makro og mikrokosmos hører sammen. Sekularisering har ikke bare ført til at himmelen stenges, men også til at det indre landskapet har krympet. Det er ingen tilfeldighet at opplysningsfilosofene som sterkest vendte seg mot gudstroen, også viftet bort tanken om at mennesket har en sjel som overtro – en historie som Ole Martin Høystad har fortalt i boken Sjelens betydning – En kulturhistorie. Når tilværelsen sekulariseres blir materie alt som eksisterer, og da reduseres mennesket til en sjelløs maskin.

Det er der vi er nå. Vi ser ikke lenger på oss selv som personer, åndelige vesener med en sjel som vender mot uendeligheten. Vi er bare biologi: Lukkede kropper, atskilt fra evigheten og hverandre. I en slik verden handler det om å trimme maskinene: Tell skritt, logg kvaliteten på søvnen og fremfor alt hold deg vakker for enhver pris.

Som forfatteren Lotta Lundberg har sagt: «Hvor har sjelen blitt av når vi snakker om aldring?». Det moderne mennesket har ord for hvert bein i kroppen og kjenner alle metodene for å motvirke kroppens forfall. Men sjelens språk er satt til side.

Er vi siviliserte?

Det vi mangler ord for, slutter vi snart å se. Det er vanskelig å komme vekk fra dette, for som Björk skriver ser vi oss selv gjennom blikkene vi møter. At vi har blitt kollektivt blinde for sjelen er tydelig i det faktum at vi ikke verdsetter skjønnheten som aldringens modenhet bringer med seg. For vårt indre og ytre menneske er så sammenvevd at sjelens skjønnhet setter sitt preg på kroppen. Et trent øye ser dette i trekkene, holdningen og ikke minst i blikket.

Spørsmålet er om en kultur som ikke er i stand til å se og verdsette denne skjønnheten, fortjener å bli kalt sivilisert? Ungdommens oppblomstring er selvsagt strålende på sin måte, men hvor overfladisk har estetikken blitt hvis kvinner som Åsa Linderborg vil gjemme seg for kameraene fordi de ikke lenger er unge?

Først publisert i Vårt Land

Takk til Ravi Patel på Unsplash for fremhevet bilde.

Personbilde av Joel Haldorf

Joel Samuel Halldorf

Halldorf er en svensk teolog og forfatter. I 2012 disputerte han på en avhandling om Emil Gustafson ved Uppsala universitet, og han er i dag professor i kirkehistorie ved Enskilda Högskolan Stockholm. Han er også medarbeider på Expressen …

Anbefalte artikler

Skaperkraft har laget samtaleguider til Bjørgvin bispedømmes miniserie om kristenretten. I serien «Hendelsen som forandret Norge» blir vi med «Farmen-presten» Thor Haavik på en reise i tid og rom om

Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 8. februar 2024
Hvis en like stor andel flykter fra Ukraina, som det vi så skjedde i Syria, må Europa gjøre klart for 20 millioner flyktninger.
Av Filip Rygg
Publisert 4. mars 2022
Del innhold