Sigve Bø mangler ikke gode intensjoner med «Kristen-dommen 1000 år – Hva gikk galt?» Han ønsker å vise at evangeliet fremmes ved misjon og organisk vekst, ikke makt og overgrep. Med Hans Nielsen Hauge som forbilde, er boken et motstykke til alle slags ønsker om kristen kontroll over staten.
Bøs understreker i innledningen at han vil være en «antitese», for ikke å si festbrems, til jubileene for kristenretten og landsloven. For det vi feiret var «den romerske kirkestrukturens inntog i Norge», altså noe katolsk som Bø ser som svik mot evangeliet.
For kristningskongene ødela for kristen tro i Norge ved å innføre det Bø med bindestrek kaller «kristen-dommen» (motstykket til «kristen-troen»), et «dømmende hierarkisk samfunn» der kongen har all makt og folket verken lenger kan lage lover eller høre evangeliet. For ikke å gå fortapt må de følge kongen og kirken.
Slik Bø ser det, ble dette ikke grunnleggende endret før 17–1800-tallet, spesielt med Hans Nielsen Hauge. Tanken «om at lovverket skulle være nøkkelen til å skape en kristen stat hadde mislyktes». I stedet gjaldt personlig omvendelse: «Hans Nielsen Hauge, John Rasmussen Haugvaldstad og mange flere hadde vist oss at Guds rike trengte først å ta bolig i den enkeltes personlige liv. Derfra kunne det vokse, utbre seg som surdeigen og skape liv og resultater rundt seg», inkludert en «demokratisk forståelse» som «bygger på likeverd og frie mennesker».
Bø vedgår at historiske fremstillinger, også hans egen, bygger på premisser. Selv velger han stort sett det motsatte av forskere som rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde. I stedet for å se kristenretten som gjennombrudd for kristen tro i det offentlige rom, og landsloven som forbedring av tidligere lover, ser han begge som undertrykkende maktovergrep.
For å lykkes, tegner han tiden før «kristningskongene» ikke bare lysere, men inspirert av Israel: «Kanskje var vi allerede på vei til å bli et kristent folk etter misjonsbefalingens oppmuntring til disippelgjøring, for så – midt i prosessen – å bli overkjørt av en hierarkisk kristenrettsmodell og kirkestruktur som har ødelagt for kristen-troen i all ettertid».
På mange måter er Bø ikke bare alene på banen, han spiller et spill med egne regler og dommere. Han følger opp sin bok Planen (Hermon, 2002) om Israels ti tapte stammer som sendte folk på handelsreise til Norden i gammeltestamentlig tid. Dermed har «jødenes Yom Kippur-feiring og det norrøne fruktbarhetsblotet samme opphav». Det norrøne tinget var også inspirert av stammene som slik jødene var «injisert med en iboende demokratisk forståelse». At «lammets blod gjør opp for folkets synder» er i Bøs fremstilling også lenge kjent i Norden.
Det minner ikke mer om normal forskning når Bø mener at mange norrøne ord egentlig er fra hebraisk. For eksempel har Norge «sitt etymologiske opphav fra nor-veien. Opphavet var at seilingsruten langs kysten ledet til neor. På hebraisk betyr neor opplyst. Veien mot neor var veien mot Midnattssolens land – det opplyste landet».
Det er forbilledlig å ønske å vise evangeliets kraft til å skape gode samfunn nedenfra, fremfor en kristning som legitimerer maktønsker. Dessverre er ikke historiefremstillingen like forbilledlig. Den bygger ikke på oppdatert forskning, men på et historiesyn som forståelig nok fikk vind i seilene i frikirker som kjempet mot staten på 1800-tallet.
Samtidig er det lett å undervurdere hvor mye Norge var kristnet ved myk makt før 1000-tallet, fra handelskontakt til kristne slaver og kulturimpulser. Kanskje kunne kristenretten innføres fordi Olav Haraldsson kom til dekket bord. Kanskje handlet utviklingen etter 1030 vel så mye om etableringen av Norge som et utvilsomt eget rike, som et kristent.
Uansett hva man mener om Bøs poenger, hadde boken tjent på bedre konsulenter. Det er krevende å forstå setninger som «[s]lik «legger kristen-dommen beslag på menneskets frie tanke og trekker det inn i uendelige og kostbare handlingsmønster, hvor hvert menneske, som har anledning, vil prøve å forbedre sin fortjeneste».
Hans fremstilling går dårlig opp med bredden av arkeologi og skriftlige kilder. For at kristenretten skal oppfattes som mest negativ, må Bø nedtone omfanget av spedbarn som settes ut i skogen og hvor mye norrøn tro handler om «hedenskap, overtro, brutalitet og menneskeofringer». Fokus er ikke på trellehold, plyndringsøkonomi og blodhevn, ætte- og æreskultur, eller hospitaler og plikt til omsorg for fattige.
I stedet er tonen at kirken jobber «oss mot den mørke middelalderen». Fremskritt etter 1024 skyldes ikke evangeliet. Nei, «formidlingen av kristenrettens fortreffelighet [kan ikke] bli annet enn et surrogat for kristen tro».
Ja, konger og kirke har misbrukt makt, både på 1000- og 1800-tallet. Men det treffer dårlig å se norsk middelalder som nærmest antikristen når over tusen kirker forkynte fra Bibelen på norsk. I motsetning til hva Bø legger opp til, viser Gammelnorsk homiliebok at dette vel så mye handler om Det nye testamente.
Fremstillingen blir ikke bedre når en katolsk kristenrett får skylden for en protestantisk stats tvangsmidler og strenge lover i dansketiden over fem hundre år senere.
Det betyr ikke at det er grunn til å rosemale middelalderen eller reformasjonen. Men nærmest helsvarte bilder av kristne i fortiden er dårlig egnet til å gi bedre lys i nåtiden.
Først publisert i Dagen 23.12.2025
