For en liten tid siden skjedde det noe interessant for de som er opptatt av rasjonelle tilnærminger til kristen tro: Scott Adams som laget den satiriske tegneserien Dilbert, tok imot Jesus på bakgrunn av en risikoanalyse i tråd med det som populært kalles Pascals veddemål.
Kristen apologetikk har som mål å bevege mennesker mot kristen tro, men rasjonelle argumenter alene for Guds eksistens overbeviser sjelden noen. Når møtte du sist en som ble kristen på grunn av et kosmologisk gudsargument?
Vanligvis er det en kombinasjon av rasjonelle, sosiale og emosjonelle faktorer som fører til tro, og ofte veier de ikke-rasjonelle faktorene tyngst. Det tenkte også matematiker og filosof Blaise Pascal (1623-62).
Pascal presenterer i sitt verk Pensées en tankerekke som senere har blitt omtalt som Pascals veddemål. Det illustrerer at om du skal ta beslutningen om å tro eller ikke tro på Gud rasjonelt ut ifra en risikoanalyse, bør du velge å tro på Gud fordi det gir høyest mulig belønning og lavest mulig tap.
Belønningen for å tro på Gud, hvis Gud finnes, er en evighet i Himmelen. Hvis du ikke tror på Gud og det viser seg at Gud finnes, får du evig straff eller død. Hvis Gud likevel ikke finnes, vinner og taper du lite uansett om du tror på ham eller ikke.
Selv om utfallet av “veddemålet” er usikkert, er det mye mer å tape på å ikke tro på Gud enn å tro på Gud.
Scott Adams skriver i et siste brev rett før han dør at han ikke er en troende, men at han tar imot Jesus som sin frelser på bakgrunn av den attraktive risikoanalysen. Dette har satt i gang noen diskusjoner om hvorvidt en slik tro er tilstrekkelig for frelse.
Kristen tro handler delvis om påstandskunnskap: «Jeg tror at Jesus er Guds sønn og at han stod opp fra de døde», men den er også mer enn det. Den kristne troen er en relasjon til Jesus Kristus og noe som beveger seg fra hodet til hjerte i møtet med evangeliet. Anerkjennelsen av at Jesus ikke bare døde på korset, men at Jesus døde for meg på korset, er noe mer enn bare påstandskunnskap. Hvorvidt Scott Adams er frelst eller ikke er det selvsagt bare Gud som vet.
Pascal mente ikke at denne risikoanalysen skulle brukes til å overbevise folk om at de burde tro eller ikke tro på Gud. Han oppfordret heller ikke folk til å strategisk ta imot Jesus på dødsleiet. Hans poeng var heller det at mennesker ikke kommer til tro på rent rasjonelt grunnlag, fordi vi i stor grad er drevet av følelser.
Gud kan hverken bevises eller motbevises. Det betyr ikke at det ikke finnes gode grunner for å tro, men at både ateisten og teisten har tatt et standpunkt som ikke kan bevises rasjonelt. Det Pascal mente handlet i stedet mer om å ta et valg og ikke skjule seg bak usikkerhet. Alle må satse på noe, og vi er alle midt i spillet.
