I vekkelseskristendommen gjelder denne regelen: Fulle kirker tilgir en mengde synder.
Historiens første pinsepastor het William Joseph Seymour. Han haltet, var blind på ett øye og sønn av to frigjorte afroamerikanske slaver. Våren 1906 ledet han en menighet som møttes i en forlatt stall på Azusa Street i Los Angeles.
I dette lille kapellet fantes det verken en scene eller talerstol og Seymour satt på en benk, ofte i bønn bak et provisorisk bord bygget av tomme skoesker.
Da han prekte var stemmen myk og stille. Besøkende beskrev ham som lavmælt, varsom og ydmyk, og det preget menigheten. For selv om Ånden var utøst over alle, som man trodde, skulle ingen enkeltperson stå i sentrum. Man sa at Azusa Street var et sted der religiøse egoer reiste for å dø.
Da ryktet om vekkelsen spredte seg over verden, reiste mange dit for å se hva som foregikk. De falt på kne i det lille kapellet og ba om å få del i vekkelsens særegne velsignelser: åndsdåp og tungetale.
Full selvovergivelse til Gud
På denne tiden befant den unge norske metodistpredikanten Thomas Ball Barratt seg i New York. Han lengtet også etter vekkelsen, men hadde ikke råd til å reise til Los Angeles. I stedet skrev han brev til menigheten og ba om veiledning. Hva skulle han gjøre for å bli åndsdøpt?
Svaret fra menigheten kom fort. For å få del i velsignelsen var full selvoppgivelse til Gud nødvendig. Han måtte overgi hele sitt liv og alle sine planer til Gud og ofre sine kristelige ambisjoner og planer.
Ydmykhet, det var altså kongeveien til livet i Ånden. Den som selv ville bli stor og kjent, hadde ingenting å hente på Azusa Street. Slik lød budskapet da pinsevekkelsen ble født.
Å forene karisma og karakter
Men allerede fra starten oppstod det en spenning. For samtidig som man snakket om ydmykhet, var gavene så spektakulære. Åndsdåpen ble ansett å innebære en evne til å tale andre språk. Dessuten ble folk helbredet, fikk profetier og andre karismatiske manifestasjoner.
Kanskje var det derfor man understreket at den som tok imot Åndens gaver måtte være ydmyk? Store og sensasjonelle gaver krevde et hellig sinn, ellers risikerte man å seile av gårde. På Azusa Street var Åndens frukter like viktige som Åndens gaver. Men noen ganger var det vanskelig å stå imot kraften.Å forene karisma og karakter har vært pinsevekkelsens særlige utfordring. Allerede tidlig dukket det opp karismatiske menn – og noen kvinner – som gjorde Ånden til sitt varemerke, tok budskapet på turné og fylte kirker og telt hvor de enn kom.
Kjendisforkynnernes inntog
På 1950-tallet ble reisende kjendisforkynnere ett av pinsevekkelsens kjennetegn. De utførte sine helbredelsesmirakler på scenen, og ikke som tidligere på et avsidesliggende bønnerom. Når de inntok plattformen i velfylte kirker, var lyskasterne rettet mot dem og ingen andre. Før turneene ble byene tapetsert med plakater prydet av ansiktene deres.Og etter dem kom megakirkene. Pastorer som bygde enorme menigheter ved hjelp av karisma, en oppdatert markedsanalyse og de nyeste ledelsesteoriene. Religiøse kjendiser smilte med sine blendende hvite smil og ba menigheten åpne lommebøkene, slik at de fikk råd til privatfly.
Mediene retter fortsatt oppmerksomheten mot sterke ledere og karismatiske kjendiser, og skandalene har vært mange. Willow Creeks grunnlegger Bill Hybels, Hillsong-lederen Brian Houston, megapastoren Mark Driscoll og Justin Biebers egen pastor Carl Lentz, er alle profilerte forkynnere som har måttet forlate posten sin de siste årene. Også her i Norden har pinsepastorer måtte gå av etter anklager om maktmisbruk og moralske overtramp.
Oppmerksomheten gir næring til grenseløse egoer, samtidig som det enorme presset får karakteren til å slå sprekker. Karisma uten karakter er en katastrofe, som noen har formulert det.
Våke og vente
Pinsebevegelsen er en bevegelse som ser fremover og helst håndterer kriser ved å vende bladet og gå videre. Men dette problemet ser ikke ut til å forsvinne, men blir bare verre jo raskere man prøver å flykte fra det. Derfor er det verdt å minne om at pinsen ikke bare er en tid for dramatiske gjennombrudd, men også for å våke og vente.
I dagens pinsevekkelse har Seymours ydmykhet måttet vike for andre idealer. Altfor ofte dyrkes idealet av pastoren som en alfahann som dominerer både plattformen og sin menighet som en administrerende direktør.
Pinsevekkelsen trenger å tenke over det faktum at mange av egenskapene vi verdsetter hos en pastor korrelerer med narsissisme. Som evnen til å gjøre inntrykk, sjarmere enkeltpersoner eller hele menigheter, store visjoner og kunne blåse opp fortellingen om sin egen virksomhet. Pastorer som kan dette får lett plass på de største scenene, men dette er også ting narsissisten utmerker seg med.
Ikke åndens gaver, men åndens frukter
I tillegg har identiteten som vekkelsesbevegelse gjort det vanskelig for pinsebevegelsen å tåle presset fra økende tall. For om en pastor fyller kirken, har det nesten vært umulig å kritisere ham. Når vi snakker om «frukten», mener vi sjelden Åndens frukter, men i stedet en tall-suksess.
Det spiller ingen rolle hvor mange som blir utbrent eller overkjøres, så lenge kirken fylles opp med nye mennesker. I vekkelseskristendommen gjelder denne regelen: Fulle kirker tilgir en mengde synder.
Konsekvensen er at pinsevekkelsen har fostret frem flere dominerende plattformpredikanter enn noen annen bevegelse. Samtidig har den andre ydmyke linjen alltid vært der, riktignok ikke like synlig, men bortenfor rampelyset. For Seymours ydmykhet har vært å finne hos søndagsskolelærere, diakoner og enkle pastorer i små menigheter.
Ydmykheten former et lederskap som verken har krevd å eie scenen eller å pryde plakater. Det er dette som har vært pinsebevegelsens ryggrad. Men har man forstått viktigheten av å verdsette det?
Gjennom mitt liv som pinsevenn har jeg alltid vært forundret over at de klokeste pastorene sjelden har fått plass på bevegelsens konferanser. På de store scenene har man i stedet plassert personer som senere har vist seg å være sjarlataner og svindlere.
Vi har ikke brydd oss nok om karakter. Karisma har trumfet alt. Men de siste års kirkelige skandaler har gjort det tydelig at det kristenheten trenger å be om denne pinsen, kanskje ikke er Åndens gaver, men Åndens frukter.
Foto: Wikimedia.
Først publisert i Vårt Land, 19.05.24. Kan leses her.
