Motmaktens ringer

Nå er den her, TV-serien basert på tilleggene til Tolkiens "Ringenes Herre".
09. September 2022
Photo credit: Martin Haagensen

Få serier har møtt større forventninger eller mer frykt blant fans og investorer. Løftes vi inn i Tolkiens mytiske Midgard eller blir det mageplask i moderne manier, enten de handler om ny eller ingen religiøsitet?

For Tolkien sto Ringenes Herre i en større sammenheng. Den bygget på språkene han utviklet som en faglig hobby og hans forståelse av hva slags virkelighet vi dypest sett lever i. I lys av hans klare katolske tro knyttet han et så overveldende mektig bakteppe at manusforfattere og produsenter bak Maktens ringer vanskelig kan ha unngått stunder med angst og avmakt.

Ikke enkelt å koble engler og helgener med alver og helter

Selv Tolkien slet med å få visjonen og mytologien til å henge på greip. Det er ikke enkelt å koble engler og helgener med alver og helter, for ikke å si dverger og hobbiter. Vi aner utfordringene ved alt som er bevart av fortellinger, skisser, bruddstykker, ompuss og omskrivninger i en serie bøker samlet av sønnen Christopher.

Den viktigste av disse er også den første, Silmarillion. Der blir vi med tilbake til skapelsen, til fallet, til heroisme, til svik og lengselen etter skjønnhet og udødelighet som i så stor grad drev Tolkien og hans hovedpersoner frem mot det vi aner av forsoning, lys og håp i Ringenes Herre.

Det er altså i Tolkiens ånd når første scene i den nye TV-serien Maktens ringer nikker til Bibelen der det var lys i verden før første soloppgang. En så sentral figur som alven Galadriel ønsker å holde fast «på lyset som leder henne, og som hvisker om større ting enn mørket kjente til», selv om det fører til en intens jakt etter mørkekreftene.

Er filmer og TV-serier basert på fantasy og tegneserier det optimale opium for folket?

Mye tyder på at serien vil lykkes. Og skulle den feile, er spørsmålet det samme: Hvordan kan det ha seg at Amazon satser så mye på Tolkiens univers, 70 år etter at Ringenes Herre kom ut? Fordi Tolkien skrev godt, selv om han ikke skrev moderne? Fordi han traff en tone som bare er blitt sterkere? Fordi det finnes så mange skapkatolikker? Fordi han gjorde en genial kobling av høyreiste helter og små hobbiter? Fordi vi ikke orker å se hverdagen i hvitøyet?

Er filmer og TV-serier basert på fantasy og tegneserier det optimale opium for folket?

Det er den gamle diskusjonen om eskapisme. Gjør slike serier at vi flykter fra våre plikter, forsømmer hverdag og samfunn? Tolkien selv spurte tilbake: Hvem er mest redd for at noen flykter? Jo, fangevokterne.

For Tolkien hadde fortellingen røtter i tidløse verdier som han mente var fortrengt i et avfortryllet, kynisk og konformt samfunn. At boken bare ble mer og mer populær, var et spark til vokterne.

Mottakelsen av Ringenes Herre på 1950-tallet synliggjorde en lengsel etter noe mer og annet enn mange opplevde det moderne samfunnet hadde å by på. Fantastisk litteratur ble stadig mer et fristed. Foreninger for science fiction, Tolkien og annen fantasy skapte miljøer for dem som ikke passet inn. Den etablerte en motmakt mot en sekulær samtid preget av grå konformitet, og spredde seg som ringer i vannet til stadig større grupper.

I dag er bøkene, filmene og TV-seriene mainstream, ofte superbestselgere. Om ikke alle ønsker en bokstavelig talt himmel over livet, er det tydelig at vi trenger takhøyde og vinduer.

På sitt beste kaster fantasy lys over hverdagen og hva slags virkelighet vi lever i

I fengsler handler ikke den mest populære litteraturen om hvor ille det er i fengsel. Selv en så avromantisert serie som Game of Thrones med fokus på det brutale og vulgære, det realpolitisk kyniske i en slags motsats til Tolkien, rommer skjønnhet og uskyld. Uansett hvordan vi opplever hverdagen, må vi ha lys og luft. Hvis det er noe fengsler forteller oss, er det hvor viktig det er med luftegårder.

På sitt beste kaster fantasy lys over hverdagen og hva slags virkelighet vi lever i. Ikke bare kan den bidra til bedre livsopplevelse, den kan motivere til å skape bedre liv for andre.

Alle dyrearter har behov, instinkter og lengsler etter noe som faktisk kan realiseres. Dette fikk Tolkiens nære venn, C.S. Lewis som skrev Narnia-bøkene, til å stille et betimelig spørsmål: Har noe gått galt i evolusjonen hvis våre lengsler etter høyere mening, godhet og skjønnhet, frelse og forsoning, er fåfengte innbilninger som ikke kan realiseres i virkeligheten?

Det er vanskelig å se annet enn at Tolkien og mye annen fantasy synliggjør dype behov. I noen grad dekker de dem også, selv om vi nok ikke er evolvert for å se TV-serier.

Men bygger ikke slike fortellinger bare opp under en polarisering der alle konflikter blir de gode mot de onde, der vi selvsagt står på den gode siden? Bidrar de ikke til en farlig skjønnmaling av oss selv og en enda farligere svartmaling av dem vi er uenige med?

Det er en myte at Tolkien delte verden i prektige helter mot pur ondskap

Det er en myte at Tolkien delte verden i prektige helter mot pur ondskap, selv om vi aldri er i tvil om hvilken side orkene står på. Som kristen forstod han at syndefallet gjaldt flere enn dem han mislikte eller var uenig med. Slik Aleksandr Solzjenitsyn senere formulerte det, går ikke skillet mellom gode og onde mennesker, men mitt i vårt eget hjerte.

Ringenes Herre er på mange måter en fortelling om hvordan vi møter fristelser som kan overmanne og ødelegge, og – jo mektigere vi er – ta med alle andre i fallet. Selv om det i Maktens Ringer, i hvert fall ikke i første omgang, ikke er ringen som truer, aner vi forførelser og fristelser bak hvert hjørne, for ikke å si i gruver og gulv.

Ikke alt treffer Tolkiens tone like godt, men serien veksler i hans ånd mellom spenning, svik og udåder, heroisme, tap og død, kos og kaos, lune småfolk og enorme kamper i store landskaper.

Dette er ikke Game of Thrones. Vi er i et univers der selv de minste betyr noe, der det teller hvilket lys vi følger. Det er glimt av håp, selv i mørkeste mørke.

Ikke minst håp om at serien videre vil følge Tolkiens visjon.

 

Bjørn Are Davidsen er skribent i Skaperkraft. 

 

 

 

Ansvaret for publisert innhold

Skaperkraft er uavhengig av politiske partier, interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter. Den enkelte publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere.

Del


Powered by Cornerstone