Jeg orker snart ikke mer ondskap og lidelse..

Det er nesten for mye å ta inn. Å se et land invadere et annet, bomber i boligområder, høygravide som bæres ut på båre, barnehjemsbarn som forlates. Putin kan fortsette å spre sine virkelighetsfjerne argumenter, men han slipper ikke unna realitetene: Dette er ondskap. Han har ansvaret og invasjonen må fordømmes.

Det er ikke til å fatte at dette skjer i 2022.

Fornuften har fortalt meg at verden ikke nødvendigvis går framover. Jeg har likevel hatt en ubevisst forestilling om at med unntak av noen ekstreme terroristgrupperinger så var vi ferdige med slikt i Europa, grusomheter der stater invaderer andre og dreper tusener.

Men det er kanskje nå vi kan se det aller klarest. Det er noe riktig i den forståelsen av mennesket vi er opplært til i den kristne kulturkretsen som de fleste europeere tilhører. Mennesket er ikke «godt på bunnen». Det er heller ikke bare ondt. Mennesket er både godt og ondt.

Det er denne spenningen Paulus beskriver: «Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.»

Sjelden ser vi kontrastene i dette tydeligere enn akkurat nå. Hver eneste dag slår det mot oss i nyheter på alle plattformer: Det verste av ondskap, og det beste av godhet. Samtidig som bombene ødelegger liv og lokalsamfunn, engasjerer millioner av europeere seg i å hjelpe mennesker de aldri har møtt eller hadde trengt å bry seg om.

Derfor må vi også holde fast på det vi har lært. Det gode og det onde lever side om side, ikke bare i verden, men i oss alle.

Selv om det bare er Putin som har ansvaret for invasjonen og krigen, leder dette oss til en viktig presisering: Ingen krig er en krig mellom de gode og de onde. Men i alle grusomhetene er det likevel en kamp mellom det gode og det onde. Det som i det norske språket her skilles av en enkelt bokstav (de/det) er også noe av det som gjør oss til et sivilisert samfunn.

Så hvordan skal vi da holde ut mengden av lidelse og ondskap som ruller over mobilskjermen hver eneste dag?

Jeg fikk et glimt av svar i går kveld. En av de tingene jeg virkelig hadde sett fram til i mitt 50-årslag som skulle funnet sted like etter nedstengningen i mars 20, var å høre broren min synge Sigvart Dagsland sin sang «Kan eg gjør någe med det?».  Den smatt inn mellom trommehinnene mine i 1988, den satte seg i mellomgulvet og har siden blitt liggende der som en dirrende undertone.

Men i går, nesten nøyaktig to år etter, fikk jeg høre Sigvart selv i Holmlia kirke. Jeg tror han traff oss alle:

Når eg ser at tunge skyer, trekke mørknå øve oss
Når eg ser de slibe kniver, og legge opp te det å sloss
Kan eg gjør någe med det?

Vi roper det ut nå, hver eneste kveld. Og jeg tenker jeg skal ikke avslutte sukkene mine der. Jeg skal ta med meg enda en setning fra Gunnar Roalkvams sterke tekst:

«Hjelp oss samen me som tror, at møje kan me, hvis me vil det, mens me lengte* her på jord.»

* PS! 30 år etter at Roalkvam skrev teksten kom han til Sigvart og spurte om han ikke kunne endre fra vente til lengte. Og slik ble det..

Ansvaret for publisert innhold

Skaperkraft er uavhengig av politiske partier, interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter. Den enkelte publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere.