En revolusjon vi fortsatt lever i etterdønningene av

​​​​​​​Barnet i krybben satte alt på hodet: Gud identifiserte seg selv med svakhet, ikke med styrke.
05. Januar 2022

Revolusjoner er, i motsetning til hva noen romantikere vil innrømme, ekstremt uvanlige. Selvfølgelig skjer det noen ganger dramatiske omveltninger, men som oftest er det bare noen smell som blåser opp litt støv. Snart roer det seg igjen, så blir alt som normalt.

Men det er minst ett unntak. Jesu fødsel var begynnelsen på en revolusjon vi fortsatt lever i etterdønningene av.

Vi kjenner alle historien, og ærlig talt er nok noen av oss litt lei av den. Likevel er det mange som leser den i dag. Historien om hvordan verdens skaper ble et sprellende spebarn presses inn mellom grøten og julegavene. Slik at julen får en smak av kultur, og ikke bare kommers!

Men at teksten er blitt så kjent at vi ikke lenger tenker på den som merkelig, er en del av revolusjonen. De som først hørte historien vi kaller juleevangeliet, så den som en veldig underlig historie. For å forstå dette må vi gå tilbake til tiden Jesus ble født inn i: Romerriket.

Er det en ting som ser ut til ikke å være naturlig for mennesket, er det ideen om et universelt menneskeverd. En slik forestilling fantes da heller ikke på dette tidspunktet. Romerriket var et ekstremt klassesamfunn, hvor alles verdi ble bestemt av hvor man var på den sosiale rangstigen. Keiserne var nesten som guder. Slaver, barn, funksjonshemmede og til dels kvinner var ganske langt unna å bli ansett som mennesker.

Barn ble ikke mennesker gjennom fødselen, men først etter at de ble akseptert av foreldrene. Nyfødte ble ofte satt ut for å dø. Det var en brutal tid. En tid da beste helgeunderholdning var å se slaver drepe hverandre i gladiatorleker.

Det var de sterkes tid, noe som gjenspeiles i mytologien. Gudene var lunefulle og menneskene deres leker. De straffet eller velsignet, etter eget ønske. Helter kunne imidlertid vinne deres gunst: De mektige ble ofte regnet for selv å stamme fra gudene.

I en slik verden var historien om at Gud selv ble et ubeskyttet, fattig barn sjokkerende. At han i tillegg ble korsfestet som en simpel slave var rett og slett for mye for antikkens intellektuelle. En ekte Gud, skriver filosofen Celsus, hadde aldri latt seg torturere, og ville i det minste ha hevnet seg på sine drapsmenn.

Samtidig kunne ikke filosofene unngå å la seg imponere av kirken som vokste i Jesu fotspor. Her var det noe nytt: en omsorg for de svake i samfunnet. I kirkene fantes mat og klær til trengende. Dette var det første velferdssystemet i Vestens historie. I kirkens kjølvann dukket det opp nye institusjoner, først i Romerriket og deretter i hele Europa: hospitaler og omsorg for de fattige.

Alt dette var resultatet av en åndelig oppvåkning. Jesus hadde kalt sine etterfølgere til å ta seg av de sultne, de hjemløse, de syke og de fengslede, for, som han sa: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Jesus snudde opp ned på alt: Gud identifiserte seg selv med svakhet, ikke med styrke. Selvfølgelig hendte det at keisere ga gaver til fattige. Men å gi gaver for å bekrefte sin egen status er noe annet enn å gjøre det fordi de fattige er spesielt knyttet til Gud.

Imperiet forandret seg. Til tross for forfølgelser vokste kirken, og til og med keiseren ble kristen. Kirkens ideal blir nå den moralske koden for en hel kultur. Noe ble selvfølgelig utvannet, men gladiatorspill ble tidlig forbudt, det samme ble utsetting av barn. De foraktede får et ansikt; de regnes som personer, som mennesker. I denne nye kulturen er menneskeverdet ikke avhengig av noen jordisk status, men av at de er skapt i den evige Guds bilde.

Glem katedraler, glitrende gullikoner og universiteter. Kristendommens store kulturelle bidrag er ideen om menneskeverd.

Likevel ser dagens nyateister ofte på kristendommen som et hinder for en verden av fred og rettferdighet. Det er naivt og historieløst. Den store religionskritikeren på 1800-tallet, Nietzsche, hadde i det minste den gode smaken til å forakte kristendommen for det den var: en religion som setter kjærligheten til de sårbare i sentrum.

I kristendommen er ideen om menneskeverd basert på forestillingen om at ethvert menneske er et bilde av Gud. Hvordan formulerer man noe lignende fra et materialistisk ståsted? Jeg tviler på at det er mulig, men det gjør også Yuval Noah Harari, selv ateist, og forfatter av «Sapiens», en av de siste årenes mest anerkjente bøker: «Uten evige sjeler og en skapergud vil det være pinlig vanskelig for liberale å forklare hva som er så bemerkelsesverdig med individuelle sapiens.»

Det er i dag, fortsetter Harari, et gap mellom funnene fra materialistisk vitenskap og humanismens etiske prinsipper om menneskeverd og menneskerettigheter. Du kan ikke oppdage en rettighet med mikroskoper på laboratoriet. Dette, konkluderer han advarende, er et gap vi ikke kan ignorere lenge.

Fortellinger er sterke saker. Det er over tusen år siden denne merkelige historien om Jesu fødsel begynte å spre seg her oppe mot nord. At vi feirer jul er et tegn på at vi alle, enten vi tror det er sant eller ikke, lever i denne historien om hvordan Gud ble et lite barn.

Samtidig går kirkebesøket ned og mange mener det er på tide å bryte opp fra kristendommen. Men hvis vi forlater troen på Gud, hva skjer med vårt syn på mennesket og dets verdighet?

Joel Halldorf er skribent i Skaperkraft

Del


Powered by Cornerstone