Den viktigste historieskrivningen

Hvordan smaker historien? Hvordan synger nåtiden i vår sjel? Noen ganger tror vi at det må ta lang tid før vi forteller om en tid eller en epoke, siden mønstrene først blir klare i ettertankens lys.
26. November 2021

Samtidig kjenner bare de som lever i en tid den fra innsiden. Når historikere ser bakover, må de slite for å gjenskape noe som er i nærheten av direkte erfaring. Som oftest mislykkes de.  

Ja, de som kommer senere kan ha bedre dokumentasjon og arkiver. Men historien består ikke bare av data, men også av dypere stemninger og følelser. Zeitgeisten, tidsånden, rett og slett. Skal man virkelig kjenne den, må man ha opplevd den.   

Jeg tenker på dette når jeg ser tilbake på halvannet år med pandemi. Det blir lett for fremtidige historikere å samle de viktige datoene: 26. februar ble første nordmann bekreftet smittet, og 11. mars kunngjorde Verdens helseorganisasjon at spredningen skulle klassifiseres som en pandemi. 12. mars kom de første restriksjonene. Det var sånn det var. Men hvordan føltes det? 

Hvordan reagerte vi da vi først leste om smitten langt borte i Kina? Hva tenkte vi da meldingen kom om det ikke var flere respiratorer? Hvordan var det å leve i karantene? Hvordan følte vi oss da vi ble invitert til å ta vaksinen?

Om noen år vil vi vite mer om hvor smitten kom fra og konsekvensene for samfunnet, men minnet om opplevelsen vil falme. Bare vi som var der vil vite hvordan det var å leve i pandemien. Derfor er den egentlige historien om pandemien ikke nødvendigvis analyser av statistikk og data.  

Den viktigste historien er like mye din egen dagbok.

Del


Powered by Cornerstone