Når fremtiden skapes av fortidens drømmer

Det er overraskende at Zuckerberg lanserer Metaverse inspirert av en sjanger som i stor grad beskriver utviklingen som et mareritt.
05. November 2021
Bjørn Are Davidsen er skribent i Tankesmien Skaperkraft
Bjørn Are Davidsen er skribent i Tankesmien Skaperkraft

Skal vi diskutere fremtiden, må vi gjøre det i nåtiden. En måte er å se på bøker fra fortiden. Flere tiår før Jules Vernes science fiction-fortellinger tok en annen fransk forfatter oss med i en dampdrevet tidsmaskin til år 3000. Der designes alle nyfødte etter samfunnets behov. Jorden styres fra Tahiti, men myndighetene er i lomma på store kommersielle selskaper.

 

Som så mange slike bøker, handlet den om tiden den er skrevet i. Man kom ikke unna dampmaskinen. Forfatteren så trusler fra både en verdensstat og manipulerende kapitalisme. Tilsvarende mørke bilder finner vi i Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden skrevet nesten hundre år senere. Sagt på en annen måte er det vanskelig å finne lyse bilder av fremtiden i science fiction, selv ikke i Star Trek. Noe har gått galt, noe lurer i bakgrunnen. Vi vet at idyllen ikke vil vare.

 

I forrige uke presenterte Mark Zuckerberg nyheten om Facebook og andre sosiale media som del av det som kalles Metaverset, en drøm om å få den fysiske og digitale verden til å smelte sammen som i Avatar-filmen. Mye var basert på Neal Stephensons romanklassiker Snow Crash fra 1992. Selv for en sivilingeniør gjorde det den gang inntrykk å lese om en virtuell virkelighet der vi kunne delta digitalt. Slik Zuckerberg ser det for seg, er det et sted å møtes som hologrammer, gå på jobb og konserter, spille fotball og teste nye strikkeoppskrifter, uten å forlate stua. Slik Stephenson så det for seg, var det også en våt drøm for mafiagrupper av alle slag. Nå hadde de verdens kraftigste verktøy for å manipulere myndighetene og styre verden fra Tahiti.

 

Det er ikke overraskende at en konsernleder som Zuckerberg ønsker å selge produkter og plattformer. Det er mer overraskende at han gjør det inspirert av sjangeren cyberpunk som i så stor grad beskriver utviklingen som et mareritt.

 

Vi ser det også før sjangeren ble lansert på 1980-tallet. I Roger Dixons Noah II fra 1970 er det robotene som jobber mens vi er koblet til underholdningsmaskiner som gjør at vi alltid er lykkelige. En liten gruppe rømmer og konstruerer et romskip for å bygge opp et nytt samfunn. De vet det vil koste slit og savn, sykdom og død. Men de vet også at de nå kan oppleve ekte nærhet, verdi og mening som mer enn manipulerte hjerner. For vi lengter etter mer enn å få dekket alle våre lyster. Fotturer og fellesskap gir mer enn cybersex og barene på Ibiza.

 

Samtidig kan vi ikke bare lene oss tilbake i troen på at metaverset kun vil innby til sporadiske besøk. Dess flottere det blir, dess verre å holde seg borte. Det er vanskelig å unngå at mange trekkes mot den digitale drømmen, får programvare lagt inn i kroppen med direkte grensesnitt mot datamaskiner.

Deretter er det bare å finne en god stol og lene seg tilbake.

 

Hvorfor engasjere seg politisk hvis vi ikke trenger å bry oss om temperaturer, uvær, fattige eller fordeling? Nei, det som teller er å kobles opp mot virtuelle virkeligheter mens vi mates intravenøst og underholdes til døde.

 

Det er ikke tilfeldig at så mye av det som er skrevet om fremtiden er dystopier.

 

For her mangler ikke feller. Vi kan satse på at alt bare går bra: Det ordner seg med klima. Vi blir ikke erstattet av kunstig intelligens. Det blir ikke atomkrig. Verken mafia, klansamfunn eller aliens tar over. Vi får ikke nye pandemier. I 2121 stormer ikke en milliard fattige sentraene der de rikeste er tilkoblet maskinene. Og når denne teknologien er allment tilgjengelig i 2222, blir det likevel ikke forbudt å få barn.

 

Fremtiden formes av mange faktorer, indre og ytre krefter, muligheter og mareritt. Hvor robust er vår samfunnsstruktur i møte med stadig mer avansert teknologi? Hvordan beskytte oss mot manipulasjon og press i enda sterkere sosiale media? Hvordan kan et liberalt demokrati forbli liberalt, med et bredt meningsmangfold? Hvilke idealer bør vi løfte frem?

 

For store drømmer om fremtiden kan sløve oss i nåtiden. Hvis noe er opium for folket, er det teknologi som lett får oss til å lukke øynene for dagens trusler, nød og savn. Frykter vi fremtiden, er det like lett å handle i panikk. Som så ofte er refleksjon bedre enn reflekser. Få vil tenke at det gode liv kun handler om biokjemi og hologrammer.

 

Selv med nye digitale univers trenger vi nærvær og nærhet, i fysiske og biologiske friområder. I en god fremtid er vi ikke fanger i det virtuelle, men ser det reelle livet - og har en himmel over det.

 

Bjørn Are Davidsen er skribent i Skaperkraft

Del


Bjørn Are Davidsen er sivilingeniør og skribent tilknyttet tankesmien Skaperkraft.
Powered by Cornerstone