2030-jubileet bør ikke bygge på myter

Intensjonen bak Gyrid Gunnes' utspill er utvilsomt god, men bygger på en serie myter.
22. Oktober 2021
Photo credit: Martin Haagensen

Presten Gyrid Gunnes skriver i Klassekampen at 2030-markeringen bør skje ved at trossamfunn, inkludert åsatrufellesskapet, går sammen om et ritual. I Vårt Land 7.10. utdyper hun at dette bør skje på Stiklestad «der hvor slaget og volden fant sted». Bønnen kan godt være felles, men det må trossamfunnene avgjøre selv. Gunnes forteller at hun ikke skiller prinsipielt mellom å tro på Gud og på guder, siden vi ikke vet hva som er bak den verden vi observerer. Religion forsøker bare å sette ord på dette ukjente.

Intensjonen bak utspillet er utvilsomt god, men bygger på en serie myter.

Den første myten er at guder er like god forklaring på tilværelsen som Gud. Det er vanskelig å tro at en kristen prest kan mene noe slik. For nettopp her ser vi avgjørende prinsipielle forskjeller. Dette er helt ulike kategorier. Gud er den evige og uskapte eksistensen bak den verden vi observerer, mens guder er høyst dødelige og i verden, skapt av andre guder og underlagt mange slags krefter. Gud kan forklare den verden vi observerer, guder kan det ikke.

En annen myte er at Norge ble kristnet ved et slag mellom kristne og åsatroende. I realiteten handlet kampen om norsk selvstendighet. Selv om Frank Aarebrot nok ikke hadde rett i at det var flere åsatroende i Olavs hær enn i bondehæren, var det kristne på begge sider – og åsatroende.

Valget stod mellom to kristne konger, norske Olav og den danske Knut. Kristne dansker hadde tidligere beseiret både Håkon den gode og Olav Tryggvasson, og styrte nå Norge via bl.a. ladejarlene. Selv om han tapte på Stiklestad, ble Olav Haraldsson et så samlende symbol at vi på få år fikk avviklet danskestyret, selv i Trøndelag.

Jeg tror likevel ikke at noen vil foreslå å feire 2030 i København og be danskene om tilgivelse for vold mot deres imperiebygging.

Det er vanskelig å se for seg vikingkonger uten øks i maktkampen, men mye av kristningen skjedde likevel ved kulturkontakt over lang tid. Vi finner lite annet enn kristne graver etter 900-tallet, og det er uklart om noen av våre konger stilte seg på noe annet enn den kristne siden. Det var nok ikke tilfeldig at Harald Hårfagre mer enn hundre år før Olav den hellige sendte sønnen Håkon til England for å få en kristen oppdragelse, noe som inkluderte antikkens lærdom og europeisk statsstyre.

En tredje myte er at bønn er viktig for åsatroende. Dette viser hvor lett det er å tegne andre trossamfunn i kirkens bilde. Sunniva Saksvik, høvdingen i Åsatrufelleskapet Bifrost, understreker i Vårt Land at bønn er så lite sentralt at det ikke er fellesbønn på deres samlinger. Hun kan berolige kritikerne med at de ikke kommer til å be til sine guder i et felles ritual. I stedet ser hun det som mer naturlig å samles om verdier som felles respekt for skaperverket.

Så kan man selvsagt diskutere hvor den verdien kommer fra, siden den ikke finnes i kildeskrifter fra norrøn tid. For det har skjedd mye etter kristningen – også med åsatroende. Dermed vil heller ikke de markere 2030 med sverd.

Skal vi forstå tusenårsjubileet i 2030, bør vi unngå myter. Vi trenger forskning og refleksjon, et kunnskapsløft om viktige røtter og rette blikket fremover. Slik de ansvarlige for Nasjonaljubileet ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter forklarer, står jubileer med et nasjonalt perspektiv «i fare for å fremstå ekskluderende, tilbakeskuende og mytedyrkende» Samtidig har de en egenverdi som utgangspunkt for samtaler om store spørsmål. Hele landet bør dermed involveres «i en dialog om nasjon, samfunn og identitet» i en «fortidig, samtidig og framtidig kontekst».

I den diskusjonen er alle like viktige og velkomne, uansett religiøs tilhørighet eller ei.

Bjørn Are Davidsen er rådgiver i Skaperkraft.

Del


Bjørn Are Davidsener sivilingeniør og skribent tilknyttet tankesmien Skaperkraft.
Powered by Cornerstone