Toleranse skaper trygge rom

Det er ikke bare i norrøne sagaer det er en risikosport å stikke hodet frem.
09. Juli 2021
Photo credit: Martin Haagensen

Deltar jeg i en privat eller offentlig samtale, risikerer jeg at noen - heldigvis som oftest billedlig - står klar med sverdet. Det er forståelig å se etter tilfluktsrom når jeg forvrenges, henges ut, hetses og latterliggjøres. Eller rett og slett møter fakta og logikk som avslører at jeg (her er det bare å holde seg fast) tok feil.

Kunstmiljøers kritikk og mistenkeliggjøring av Ytringsfrihetskommisjonen er en del av ytringsfriheten, enten man har rett eller ei. Det er også innenfor ytringsfriheten å etterspørre rom der jeg unngår kritiske ytringer. Men er det sunt for et samfunn?

Harselas, hets, og grove misforståelser oppleves vondt. Det er fristende å kreve at alle i og utenfor kommentarfelt bør ta det som kalles «ytringsansvar», og fortelle hvor flink jeg selv er til å holde meg saklig og nøktern, eller i det minste har planer om det fremover.

Samtidig er ytringsfrihet retten til å si alt som ikke bryter med lovlige ytringer. Mens den dansk-norske staten forhåndssensurte trykte tekster, understreker dagens Grunnlov at ytringsfrihet skal finne sted.

Opphevelsen av sensurbestemmelser kan et stykke på vei knyttes til kristne gruppers kamp for retten til å møtes og forkynne fritt. Og røttene går lenger tilbake enn det danske-norske eneveldet. En av de tidligeste og klareste forkjemperne var John Milton (1608–1674).

Dette var ikke en revolusjonær ateist eller kverulant i kommentarfelt. Vi snakker om en av Englands største diktere, i en klar kristen tradisjon. Milton mente at lesere hadde nytte både av moralsk dårlige og gode bøker. Å bli et godt menneske krever evne til å forstå forskjellen på godt og ondt. Det er bedre å lese noe umoralsk enn å gjøre noe umoralsk, hevdet Milton. Kanskje var det noe av grunnen til at han i «Det tapte paradis» ga Satan så stor ytringsfrihet.

Milton så ikke sensur som en god beskyttelse av «offentlig moral og religion». Skal staten lykkes med noe slikt, må den også sensurere mye annet, som musikk, teater og dans – altså en altfor omfattende oppgave. Enda viktigere: Sensur vil svekke vår evne til å oppdage og akseptere sannheter. For det holder ikke bare å godta hva andre sier. Uten et bredt utvalg av også feilaktige tanker som kan diskuteres rasjonelt, vil vår tenkeevne visne.

Milton ville vist liten forståelse for ønsker om å verne seg mot ytringer man misliker, ved universiteter, i foredrag, leserinnlegg eller på arbeidsplasser. Såkalte trygge rom ville han sett som en uheldig begrensning for tenkeevnen.

Ytringsfriheten er ikke til for å verne dem som sier det som er riktig og akseptert. Den skal tvert i mot verne dem som sier feil, bringer ufine og usanne påstander, grove krenkelser så lenge det ikke er ulovlige handlinger, hjelpeløse og fordomsfulle ytringer, konspirasjonsteorier og kverulering. Eller kanskje noe som er sant, men som de færreste vil se, hvis det ikke blir ytret og diskutert.

Ytringsfrihet er retten til både å drive religionskritikk og ateistkritikk, kritikk av kunst og finansiering av kunst, av Ytringsfrihetskommisjonen og kritikken av den.

Det er vanskelig å se forsøk på å begrense ytringsfriheten for å skape "trygge rom", som annet enn intoleranse. Mens ekte trygge rom skapes av toleranse for ulike meninger og ytringer.


Bjørn Are Davidsen er rådgiver i tankesmien Skaperkraft

Del


Powered by Cornerstone