Pandemiens grelle lyskaster

Du vet de tingene du innerst inne og langt der bak holder for sant og godt og rett, men som du glemmer å ta inn over deg i det daglige? Eller som du ikke lar få konsekvenser for livsførselen din og holdningene dine? Pandemi, restriksjoner og krisetilstander har avslørt en slik sannhet for meg – at jeg kan ikke reduseres til meg selv.
12. Mars 2021
Susanne Masvie er psykolog og arbeider i BUPP Sarpsborg. Hun er tidligere medarbeider i Skaperkraft.
Susanne Masvie er psykolog og arbeider i BUPP Sarpsborg. Hun er tidligere medarbeider i Skaperkraft. Photo credit: Privat

Jeg lever ikke for meg selv eller av meg selv. All menneskelig erfaring, vitenskap og historie tilsier det. Likevel glemmer jeg det stadig vekk. For eksempel da pandemiens restriksjoner strammet seg rundt oss i mars 2020, og en liten, men fornøyd indre stemme utbrøt: «Endelig! Endelig kan jeg jobbe lange dager og vie meg til egne interesser, uten at fellesskapene jeg er en del av kan kreve av tiden og kreftene min.» Sosiale restriksjoner syntes som en drøm for den som ville jage egne mål og dyrke seg selv. Men virkeligheten er brutal, og raskt slo realiteten inn. Snart vaklet den hovmodige tanken om at fellesskapet hindrer meg i å nå mine mål. Gradvis vokste det frem en erkjennelse av at det forholder seg motsatt.

Da jeg skrotet drømmen om individualismen, fulgte jeg tidens strøm inn i de virtuelle fellesskapene. I et kreativt pågangsmot har vi kastet oss over teknologien og skapt virtuelle rom der vi kan møtes og være en del av større sammenbundne enheter. Det er godt. Men som forfatteren Antoine Compagnon påpeker, er de digitale hjelpemidlene som proteser å regne. Substitutter. Mennesker er kropper, og ikke bare kognitive selv og lyspartikler fra en skjerm. Stemmen som først jublet over isolasjons potensiale for å dyrke seg selv, skriker nå begjærlig etter biologiske fellesskap med mulighet til å ta på, kjenne, lukte og faktisk interagere med andre.

Det er et klassisk vitenskapelig prinsipp at man ikke kan generalisere fra ett enkelt kasus, her mine erfaringer, til større grupper. Innenfor de humanistiske fagene er det likevel et like sterkt prinsipp om at enkeltpersoners erfaring kan fortolkes og belyse generelle tendenser. Det ropes varsko i psykisk helsevern for barn og unge, stedet jeg oppholder meg på dagtid. Vi vasser i henvisninger. Barn og ungdommer fallerer i isolasjon. Utvikling stopper opp, og reverseres når man nektes sosialt samvær. Unge lever heller ikke for eller av seg selv. Vi vet det fra teorien; kontekst er avgjørende og sosialt samspill drivkraften i all utvikling − men systemene våre er dessverre ikke rigget for det. De samme farene lurer selvfølgelig i de voksnes verden. Vi lever i en tid der over en tredjedel av alle husholdninger i Norge består av én person. Et sårbart utgangspunkt under dagens restriksjoner.

I kirkeåret er det fastetid. En tid for sorg over det vi ser er galt og ondt, for erkjennelse og omvendelse. Tør vi, tør jeg, å innse hvor gjennomsyret også mitt liv er av dagens rådende ideologi, individualismen? Tør jeg sørge over det? Endre det? Vil jeg etter korona, når vaksinene er satt og antistoffer svømmer i blodet, faktisk sette fellesskap over mine egne prosjekter og karrierejag? Verdsette det fysiske fellesskapet fremfor alltid å være tilgjengelig i en dårligere virtuell form – bruka hånda fremfor protesen? Vil vi ta til orde for å ordne de offentlige systemene og fellesskapet i storsamfunnet på måter som anerkjenner vår menneskelig natur?

Selvfølgelig er fellesskap viktig, tenker du kanskje. Hun slår inn åpne dører. Min erfaring er at pandemiens grelle lys har avslørt at både jeg og samfunnet glemmer en urgammel sannhet: At når vi reduserer individet til seg selv, er reduksjonen total.

God helg, og håper den gir deg anledning til å dyrke ekte felleskap!

 

Susanne Masvie er psykolog og arbeider i BUPP Sarpsborg. Hun er tidligere medarbeider i Skaperkraft og har også gjennomført Skaperkrafts lederprogram.

Del


Powered by Cornerstone