En stemme fra Beirut

Dette er ordene som avslutter nesten hver eneste setning libanesere overalt i verden uttrykker nå, i dagene etter den grusomme eksplosjonen som kun lot jord og stein bli igjen av det som var Beirut havn og som samtidig tok livene fra et hundretall, såret tusenvis og etterlot mer enn 300.000 mennesker uten tak over hodet. Av Elias El Mokdessi, gründer, Beirut
11. August 2020

Ingen av poetene eller forfatterne i menneskehetens historie vil kunne sette ord på grusomheten og tragedien i det som ødela vårt elskede Beirut i løpet av bare et øyeblikk. 

Da jeg gikk opp trappene til vår raserte leilighet i bydelen Ashrafieh, var det kun de tørre, røde blodmerkene på vegger og gulv jeg kunne se, mens mine hjerteknuste naboer arbeidet med hammer og spiker i hånd for å reparere og gjenoppbygge det som stod igjen av hoveddøren deres. Hjerteknust og skadet ja – men deres tro var intakt og som alltid like sterk når de sier de to hellige ordene «takk, Gud» når jeg hilser på dem.

Takk Gud at det kun var materiell skade. Takk Gud at våre barn er trygge. Takk Gud at våre barn er her for å hjelpe oss. Takk Gud, at vi er her for å hjelpe våre barn. Takk Gud!

Vi takker Gud hver dag for alt vi har. Vår tålmodighet er like sterk som vår tro, men hvor lenge kan vi stå imot ledere som med fornærmende neglisjering fortsetter å dra oss ned til de laveste nivåer av livseksistens?

Da jeg nådde leiligheten vår i tredje etasje, ble mitt hjerte revet like vidt åpent som vår hoveddør. Min nabo hilste på meg og spurte om jeg kom til å renovere leiligheten. Da jeg tenkte på hva jeg skulle svare, pekte hun på min bestefars håndskrevne navn på ringeklokken og ba meg huske å takke Gud hver eneste dag for at mine forfedre etterlot meg et hjem og at jeg absolutt måtte renovere den og ta godt vare på den for generasjonene som kommer etter.

I førti år har vi hatt overbærenhet med at strømmen regelmessig går. I førti år har vi holdt håpet oppe basert på andres ord om forandring som skal komme. I førti år var vi bortkomne i tanker og bortkomne i tid. I førti år har våre folkevalgte politikere snudd seg bort fra bleke og nedtråkkede innbyggere. I førti år har vi blitt holdt som fanger i vårt eget politiske system og til og med forsvart våre ledere – våre egne krigsguder fra den ødeleggende borgerkrigen på 70- og 80-tallet.

Da jeg forlot mitt hjem, gikk jeg en ensom vandring ned de ødelagte gatene i den gamle bydelen Gemayze. Alt jeg kunne se var masseødeleggelse. Ødeleggelse som går så langt som øyet kan se. Dette er gaten hvor venner kom sammen og møttes uten å måtte avtale, uten en agenda. Dette er hvor vi brøt brød og drakk vin. Dette er hvor vi slåss og ble venner igjen. Dette er hvor Libanon aldri sov.

Er det ikke en synd at Beiruts skinnende lys har blitt redusert til skygger i skyene av støv som har lagt et slør over alt vi noen gang har kjent? Lot vi dette skje? Var vi så lite klar over hvordan rankene hadde vokst mens vi var opptatte med å se våre politiske helter polere sine medaljer og skjerpe sine smil på vår nasjonal tv-kanal?

Men igjen – takk Gud at vi er libanesere. Takk Gud at vi som alltid kommer oss tilbake på våre føtter, rister støvet av oss, løfter våre koster og børster våre gulv. Takk Gud at denne gangen, når vi er ferdige, vil vi børste bort de makttørste politikerne som kun har ett maktmiddel: Kjøtt og bein. Vårt kjøtt! Våre bein!

Nok! Det er nok nå – nok av politiske unnskyldninger. Nok av alliansebygging. Nok sekterisme. Nok maktkamp mellom religiøse grupperinger. Nok våpen som holder oss som gisler. Nok politiske formuer som holder de fattige som avhengige fanger. Nok ubrukelige kampanjer som forteller oss hvem som er venn og hvem som er fiende. Nok fastholding av fortiden som hindrer oss å innta fremtiden. Nok hyperinflasjon. Nok søppel som fyller gatene våre og som lager hjem for infeksjonsbefengte rotter. Nok av ungdomsarbeidsledigheten som snart når 40%. Nok, nok, nok! 

Nå er det ut med det gamle og inn med det nye. Men hvem skal de «nye» bli? Den ærlige

sannheten er at det ikke finnes noen nye! Libanon er et offer for overgrep. Og de som det har blitt begått overgrep mot, trenger rehabilitering. Vår eneste vei fremover nå er å erkjenne det dysfunksjonelle samfunnet vi har og be om hjelp til å styres av europeiske land for å etablere et troverdig økonomisk og politisk fundament. Vi trenger å adoptere prinsipper av offentlige – private partnerskap, tillate lisenser for verdensledende selskaper å drive elektrisitetsverk, vannforsyning, veibygging, telenett, søppelhåndtering, IT-infrastruktur, flyplasser, havnebygging og overta til å bidra med generell offentlig ledelse.

I løpet av det siste døgnet har venner fra rundt omkring i verden kontaktet meg for å høre hvordan de kan være til hjelp – hvordan de kan bidra med penger. Takk Gud for at ingen av dem ønsker å gi til styresmaktene og takk Gud for Libanons Røde kors, Verdens matvareprogram og Libanons matbank. Ved hvert tilfelle har jeg bedt mine venner om å gi direkte til disse troverdige organisasjonene.

Ved Guds nåde og styrken i det libanesiske folk vil vi komme oss gjennom. Vi vil gjenoppbygge fra grunnen og opp. Vi vil reise oss fra asken og vi vil igjen kunne kalles Midtøstens Paris.

Takk, Gud!

Teksten er oversatt av Hermund Haaland, utviklingsleder i tankesmien Skaperkraft. Den ble publisert i VG fredag 7.8.20.

 

Del


Powered by Cornerstone