Mangfold og enhet: Bør vi egentlig feire Olsok?

Hvor går grensen mellom den sunne og den ødeleggende nasjonalisme? Henrik Syse leder referansegruppen for JUBTI-prosjektet. Les hans kronikk i anledning at det er ti år igjen til jubileet i 2030.
10. August 2020

Det er Olsok i dag, 29. juli, helgendagen for Olav Haraldsson. Det markeres på datoen han ifølge tradisjonen falt på Stiklestad, i det som regnes som Norges grunnleggelse som enhetlig, kristen nasjon. Om ti år får vi en tusenårsmarkering for Slaget på Stiklestad og de omkringliggende begivenheter som fikk så avgjørende betydning for vår historie, og flere jubileer skal finne sted også før det. Hvordan bør vi tenke rundt nasjonale jubileer i mangfoldets tidsalder? Hvor går grensen mellom den sunne og den ødeleggende nasjonalisme? Og hva er det egentlig vi feirer?

 

Jubileer og markeringen av fortidens helter er under angrep. Statuer rives, bygninger gis nye navn, og fortidens synder kommer oss i møte i all sin gru og er med på å legge grunnlaget for dramatiske protester.

Noen ser i dette en farlig og radikal revisjonisme, der historien forsøkes omskrevet og forfalsket, og der særinteresser i identitetspolitikkens navn søker å fremstå som ofre som fortjener oppreisning for tidligere tiders forsømmelser og overgrep. For andre – herunder de fleste av dem som protesterer – er alt dette et nødvendig oppgjør med en ensidig historie skrevet av de privilegerte, og en protest mot privilegier og symboler som ennå stenger altfor mange utenfor.

                Det disse protestene representerer, og idealene de opphøyer, er imidlertid langt på vei et resultat av den samme historien og de samme hendelsene som man ønsker å legge bak seg. Så hvordan skal man da forholde seg til og snakke om denne historien og disse hendelsene? Er det mulig å fornekte sitt eget opphav?

                Årene som kommer vil gi oss adskillige anledninger og grunner til å tenke over problemstillingen, og til å finne rimelige og ikke minst historisk sakssvarende løsninger.

 

Jubileer i kø

Jubileene står i kø i årene som kommer: I 2021 er det tusenårsmarkering for møtet mellom Olav Haraldsson og Gudbrand Dale og kristningen av Gudbrandsdalen. I 2022 er det tusen år siden opprettelsen av Eidsivating, en milepæl i Norges juridiske utvikling. I 2024 er det 1000-årsjubileum for innføringen av kristenretten på Moster og 750-årsjubileum for Magnus Lagabøters Landslov, igjen store hendelser i den fremvoksende rettsstatens historie. Og tusenårsjubileet for Slaget på Stiklestad er opphøyet til det som kalles «nasjonaljubileum»: det var det store Slaget som ble en avgjørende begivenhet i Norges gang mot å bli en enhetlig nasjon.

                Hva feirer vi, utover de konkrete begivenheter? De historiske kildene gir rom for tolkning, og utviklingstrekkene gjennom det vi i ettertid kaller middelalderen, er sammensatte. Men at kristendommen bragte med seg humaniserende trekk i så vel rettspleie som underliggende menneskesyn, hersker det liten tvil om. At det også ligger en genuin visjon bak kristningen og landssamlingen, til tross for alle makt- og alliansehensyn som har drevet den enkelte aktør, er også hevet over tvil. Mye av det moderne Norges utvikling er utenkelig uten det menneskesyn og de institusjonelle nydannelser som kristningen førte med seg. Det neste tiåret bør også representere en kamp for mer historisk kunnskap og bevissthet om nettopp dette.

                Samtidig er det moderne Norge livssynspluralistisk og sammensatt. Mange normer og væremåter er dypt influert av en modernitet – og postmodernitet – som ligger langt fra middelaldersamfunnet. Og ikke minst: erfaringene med en nasjonalisme som bikker over i det autoritære og ekstreme, er av en art som gjør at hyllester til sagatid og nasjonalt sinnelag har fått en bismak.

Andre vil mene at globaliseringen er gått så langt at en nasjonal reaksjon, med vekt på selvstyre, identitet og nærhet, ikke bare er naturlig, men det eneste riktige. Og da må bremsene settes på overfor de mest ihuga globalistene eller radikalerne, som ønsker å snu ryggen til den fortiden som har skapt oss.

Er det mulig å ha et lønnlig håp om at jubileumsfeiringen i årene som kommer kan hjelpe oss med å finne en god og farbar middelvei i denne kulturkampen?

 

Common sense og historisk balanse

I dette tidsskriftets spalter er denne middelvei flere ganger forsøkt antydet, senest i en artikkel av redaktør Nils August Andresen (9. juli) om Olavsøksen som symbol, og i en artikkel av statsråd Torbjørn Røe Isaksen (23. juli) om en verdibevisst konservatismes forandring. For kort å oppsummere deres felles tese: Forandring må tas på alvor, rop om rettferdighet og oppgjør med gamle synder er naturlige og kan ikke overses, men det er nettopp da at tilhørigheten i en historie – og i verdier som kommer fra den historien – blir så viktige og trenger å løftes frem.

                Her ligger det en «common sense» som bør kunne vinne tilslutning langt utover den politiske konservatismen, og den kan oppsummeres i en enkel, men samtidig krevende påstand: Vi må leve med historiens ambivalens og tvetydighet. Alternativene er uholdbare: enten ukritisk å bejuble en forfalsket og forskjønnet forståelse av historien, eller å forkaste historien uten å vite hva vi skal sette i stedet. Klarer vi denne balansegangen, kan vi også formulere en sunn nasjonsfeiring som markerer avstand fra ødeleggende, fryktbasert nasjonalisme.

                I lys av denne påstand må det være lov å spørre: Hvorfor i all verden kan ikke en amerikansk president stå foran Mount Rushmore og si det følgende? «Vi hyller disse ledere og bevarer deres minnesmerker, i dyp bevissthet om det de stod for og gav oss. Samtidig kritiserer vi dem for deres manglende evne til å ta sine idealer på det fulle alvor og rydde opp i åpenbare urettferdigheter i sin samtid eller skjevheter i egne handlinger.» Mye ved dagens amerikanske politiske kultur gjør det nær umulig å uttale en slik grunnleggende common sense. Forhåpentlig står det litt bedre til med samtaleklimaet her hjemme. For slike balanseganger er livsviktige. Verden og menneskene i den er sammensatte. Vi lever selv midt i en sammensatt historie i stadig utvikling – midt i tidens strøm. Vi kommer fra et sted, og vi er formet av det stedet. Men vi er ikke fanger av det, og vi befinner oss stadig på nye steder.

                I dagens polariserte virkelighet synes omfavnelsen av slike balanseganger påfallende vanskelige. Men balansegangene er desto mer nødvendige.

                Hvilket bringer oss tilbake til Olsok: Olav Haraldsson var en krigerkonge og en mann av sin tid. Men han var også en mann som ble del av en bevegelse bygget på et evangelium om nåde, omsorg og nestekjærlighet. Hva som enn drev ham, bidro han til gjennombruddet for en bevegelse og et sett ideer som skulle få enorm betydning for vår nasjon og sivilisasjon – en bevegelse som selv hadde sine røtter i en sivilisasjon langt borte. Det er dette vi skal markere i det jubileenes tiår vi nå står foran.

 

Norge som nasjon

Dersom vi skal feire den norske nasjon, må vi samtidig spørre: Er dagens flerkulturelle Norge egentlig én nasjon? Kan vi sette Norge på en formel og si at dette er det vi alle skal feire? Utestenger det ikke ateisten, muslimen eller pinsevennen dersom vi forteller historien om den norske kristne nasjon og dens opprinnelse på Stiklestad eller i middelalderens lovverk og kirkebygg?

                Svaret er helt avhengig av hvordan vi formulerer vårt forhold til disse jubileer og milepæler. Dersom vi holder fast ved at Norge er et historisk faktum, som politisk og kulturell entitet, og at det betyr noe – både juridisk og moralsk – å være en del av dette landet, denne nasjonen, så gir det også mening å beskrive hva som er dets historie og dets sentrale verdier. Disse kan – og bør – evalueres, justeres og kritiseres, men de ligger der som en historisk fortelling vi ikke kan benekte eller overse.

                De som i dag er borgere av dette landet, er del av dette fellesskapet, også dersom de samtidig er del av andre fellesskap. Da gir det mening å invitere alle inn i en felles markering av de nasjonale begivenheter som har skapt dette nasjonale, norske fellesskapet. Vi skal møte disse begivenhetene med kritisk sans og historisk kunnskap – tvetydighet og ambivalens – men vi skal samtidig ikke være redde for å fremheve deres byggende sider, de sidene som har vært med på å skape det mest motstandsdyktige ved det samfunnet vi lever i. Det bør ikke være noen motsetning mellom en slik nasjonsmarkering og det moderne, pluralistiske Norge.

 

Verdier

Da AUF-leder Ina Libak skulle oppsummere de viktigste verdiene som skal utgjøre en motvekt mot det ideologiske grumset som skapte 22. juli-terroren, brukte hun begrepene «kjærlighet, håp og fellesskap». Bevisst eller ubevisst griper hun tilbake til grunnleggende trekk ved den mangfoldige kristne kultur som skapte Norge for tusen år siden, og som har vært nasjonens bærende og byggende elementer siden. Nettopp av den grunn er det riktig å feire Olsok – og alle de andre jubileene – ikke ukritisk, men i bevissthet om at det finnes noen verdier som vi antagelig trenger mer enn noen gang, i møte med alt fra klimaforandringer og covid-19 til populisme og ekstremisme. De verdiene kommer fra et sted, og det stedet trenger vi bevisstgjøring rundt og kunnskap om.

La oss bruke det jubileenes tiår vi nå står foran, til å besinne oss på det.

 

Henrik Syse er forsker og filosof. Han er leder av referansegruppen for prosjektet «Jubti» – organisert av tankesmien Skaperkraft – som arbeider med tenkningen rundt de nasjonale jubileene frem mot og i 2030.

Del


Powered by Cornerstone