Nå sporer det av

Vi trenger å lære av Blacklivesmatter. Men nå bidrar både LO og flere andre til at den viktige samtalen går i stå.
26. Juni 2020

Øyvind Håbrekke, faglig leder i Skaperkraft

Er det en ting vi har lært av Blacklivesmatter, så er det at vi bør endre oss. Men utspillene vi ser nå, virker mot sin hensikt.

I kjølvannet av det brutale politidrapet på George Floyd, fortelles det nå mange viktige historier om opplevelser ved å være minoritet i Norge. Inger Furseths opplevelser av å være partner til en afroamerikansk mann tjener som et godt eksempel og er en kraftig vekker om at vi har mye å lære.

Men jeg tror den formen debatten nå er i ferd med å få, hindrer den endringen vi ønsker å oppnå.

Hans Geelmuyden har sagt noe dumt. Når LO avbryter samarbeidet med hans kommunikasjonsbyrå, og flere store kunder går ut og tar avstand fra uttalelsene, selv om de er beklaget, får denne viktige samtalen et krampaktig uttrykk der vi mister fokus på det den bør handle om.

Hvis vil ha det slik at ledere som sier noe dumt, mister kontrakter og selv etter en beklagelse blir gjenstand for en offentlig fordømmelse av sine kunder, blir denne samtalen et omdømmeprosjekt, et spill for galleriet, og skaper ikke de holdningsendringer vi ønsker. Resultatet er at næringslivsledere og men også andre ansatte i omdømmesensitive virksomheter alle blir bare enda mer forsiktige, vi får en sterkere fryktkultur i det offentlige rom og vi blir alle litt dummere.

Jeg tror så godt om LO at jeg tror egentlig ikke de ønsker det debattklimaet og det arbeidslivet de selv inviterer til ved en slik voldsom reaksjon.

Det er flott og viktig at IKEA, Den norske kirke og Bufdir og andre store arbeidsgivere nå markerer støtte til mangfold og kamp mot rasisme, men vi vil heller høre hva de selv gjør i praksis enn hva de mener om andre.

Selv det mektige Arbeidstilsynet mener det nå tilhører deres mandat å kritisere Geelmuydens uttalelser.

Vi trenger å lære. Læring er endring av atferd, og det krever en prosess. Nå blir det mindre rom for å lytte og lære og mer rom for enkle erklæringer og omdømmebyggende utspill.

Særlig tror jeg den ukritiske bruken av ordet rasisme bidrar til å lukke mange dører. Det er interessant å diskutere hvorfor det er så få minoritetsrepresentanter i styrende organer i idretten. Årsakene er nok flere. Å kategorisere dette som uttrykk for rasisme bidrar imidlertid til å banalisere en viktig diskusjon.

«Det er en kulturell og rasistisk forbrytelse», uttalte skuespiller Iselin Shumba til NRK Nyhetsmorgen i torsdag morgen, om det faktum at nesten alle hovedroller i norsk film går til mennesker med lys hud. Enda en viktig diskusjon med aggressiv språkbruk som ikke inviterer til noen god samtale om hvorfor det blir slik og hva vi kan gjøre med problemet. Kanskje burde også journalistene se det som sin opgave å stille spørsmål ved slike voldsomme begreper.

Problemet er reellt, og vi trenger denne samtalen. Stereotyper i filmroller og valg av skuespillere er også en bredere problemstilling som bør diskuteres. Det kan gjelde hudfarge, religion, høyde og bredde, og funksjonsnedsettelser, kjønn og en rekke andre parametere. Rasismekortet er her en avsporing.

At mange arbeidsgivere er skeptiske til å ansette mennesker med utenlandske navn er verdt å diskutere. Men å omtale dette som rasisme er lite dekkende. Det fører sannsynligvis til at arbeidsgiverne dette gjelder, opplever debatten som irrelevant, og ikke tar til seg utfordringene som de siste ukenes fortellinger burde bidra til.

Vi skal ikke avgrense denne diskusjonen til et spørsmål om individuelle holdninger. De færreste opplever seg som rasister, men  du og jeg er en del av en kultur hvor både strukturene vi omgir oss med, og kulturen vi lever i, legger føringer som kan lede til ekskludering og diskriminering.

Vi trenger å diskutere hvorfor vi i så mange sammenhenger faller hen til at «like barn leker best», og hvorfor det er så vanskelig å inkludere mennesker som fremstår annerledes enn oss selv. Vi trenger å lytte til historiene som nå fortelles, om ekskludering, om diskriminering, og om rasisme.

Denne samtalen er for viktig til at vi kan la den gå i lås på grunn av unødige språklige hindre. Rasisme i sin rene form finnes, også i Norge. Vi vet fra historien at den ved noen anledninger har fått overtaket og medført de verste konsekvenser. La oss heller ikke tømme ordet for innhold. Om rasehat og teorier om rasers overlegenhet igjen skulle få overtaket, vil vi trenge et språk også for det.

La oss lytte til historiene, og diskutere dem. Da må vi også tillate oss å være uenige og la oss utfordre. Da kan vi lære, og forhåpentligvis også endre oss. Det er faktisk det som er målet.

Del
Mer fra samme forfatter
Powered by Cornerstone