Har Stortinget spurt donorbarna?

AP, Frp og SV vil åpne for at flere barn blir født ved hjelp av donorer. Ved å åpne for eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner vil flere barn vokse opp uten å kjenne sin biologiske familie.

Gjør det noe? De tre partiene har flertall på Stortinget og ser ut til å mene at det er uproblematisk. For to år siden behandlet helse- og omsorgskomiteen på Stortinget en stortingsmelding om evaluering av bioteknologiloven. Her skrev disse partiene en merknad hvor de argumenterte for å tillate eggdonasjon. Her slår de ganske enkelt fast at «Norge har lang erfaring med sæddonasjon der far ikke er genetisk far, uten at dette har gitt videre problemer.»

Dette er en interessant uttalelse. Særlig ettersom det ikke finnes spor av at komiteen har hatt kontakt med den mest berørte parten, donorbarna selv.

Det finnes mange tusen donorbarn i Norge. Mange av dem er voksne.

Hvorfor er de ikke spurt?

Til Stortingets forsvar kan vi innvende at det i Norge ikke har vært noen interesseorganisasjon for donorbam som har kunnet målbære deres historier i offentligheten.

Hva er grunnen til at hundrevis eller tusenvis av donorbarn ikke har sitt eget talerør? Kanskje er svaret å finne i et av de få eksemplene på ytringer fra denne gruppen de senere år. I april 2018, like før de nevnte partiene skrev sin merknad, publiserte Aftenposten et leserinnlegg fra «Anonymt donorbarn». Her skriver vedkommende: «Det snakkes ikke så høyt om donorbarn, nettopp fordi vi er så få. Men også fordi mange av oss som vet vi er det, ikke snakker høyt om det av familiære hensyn.»

Når vi ikke hører fra den mest berørte parten, og det skyldes at de ikke snakker høyt «av familiære hensyn», burde ikke det være et tankekors? Er ikke nettopp dette faktum en illustrasjon på etiske dilemmaer ved bruk av donor i assistert befruktning?

I innlegget viser den anonyme forfatteren at donorbarnas egne historier vil være ulike: «For noen donorbarn spiller det liten eller ingen rolle ikke å kjenne sin biologi. For andre kan livet bli et puslespill du sliter med å finne brikker til.»

Heldigvis er det grunn til å tro at de fleste har fått gode og omsorgsfulle foreldre. Men både sitatet ovenfor, og det vi ellers vet fra ulike nettfora osv, forteller oss at det likevel kan være komplekst og krevende å vokse opp uten å kjenne sin biologiske familie.

Etter å ha skrevet bok om foreldreskap og barn har jeg fått anledning til å møte flere donorbarn. Den korte historien om dette er at det er mange ulike historier, og det er utfordringer og en kompleksitet som norsk offentlighet burde fått del i.

Dersom Stortinget hadde ønsket hadde de helt sikkert klart å få denne gruppen i tale. Om de ikke fikk det, burde mangelen på deres stemme ha ledet til større ydmykhet. Det er ingen spor av slik ydmykhet hos flertallet.

Det må kunne betegnes som juks, når Stortinget behandler en slik sak uten å etterspørre de berørtes historier. Det er også grunn til å spørre hvordan det er mulig at ellers så kritiske og oppegående norske medier, nesten konsekvent bare slipper til den andre parten. Voksne som ønsker seg barn, eller allerede har fått barn ved bruk av donor har blitt fast innslag i nyhetsreportasjene om disse sakene.

Hvor er donorbarnas egen stemme?