En lekse i livets sårbarhet

Kan Stortinget vedta økt bruk av fosterdiagnostikk midt i en nasjonal dugnad for å beskytte de mest sårbare?
14. April 2020

Naturen gir oss nå en global leksjon om menneskelivets sårbarhet. Koronakrisen har tvunget Stortinget til å utsette behandlingen av bioteknologiloven. Kanskje er det nettopp nå godt å ha mer tid i dype spørsmål som gjelder foreldreskap, barns tilblivelse og sårbare grupper?

Etter at Frp forlot regjeringen og ikke lenger anser seg bundet av Granavolderklæringen, har det blitt fremmet flere forslag som i den nye politiske situasjonen kan få flertall. Blant disse er forslag om rett til assistert befruktning for enslige kvinner og økt bruk av fosterdiagnostikk (bl.a. gentesting av foster).

Noen kan sikkert se forslaget om assistert befruktning for enslige kvinner som en enkel justering av grensene for hvem som får hjelp til å få barn. Men dette berører to fundamentale forhold i vår kultur.

For det første fordi det endrer på det enkle faktum at mennesker blir til i felleskap. Hva betyr det i individualismens tidsalder at vi er bundet til ideen om at vi kun kan reprodusere oss ved at to mennesker forenes?

For det andre: Hva gjør det med synet på mennesket når barnet blir noe staten sikrer deg å få? En ung kvinne vil da kunne vite, at om hun ikke finner en mann som er bra nok, vil staten stille opp. Spørsmålet er ikke lenger om jeg får barn. Spørsmålet er når og hvordan. Går barn fra å være en gave til å bli en rettighet?

Da det foregående Bioteknologirådet under Kristin Halvorsens ledelse anbefalte å ikke åpne for dette, var det særlig ett argument som ble tillagt vekt. «Barn som fødes av enslige mødre etter assistert befruktning vil mangle en far eller medmor, og slik være i en mer utsatt posisjon dersom mor blir ute av stand til å ivareta omsorgen», het det i flertallets konklusjon.

Enslige kvinner som benytter assistert befruktning er som kvinner flest, gode og omsorgsfulle mødre. Men ulykker og sykdom rammer blindt. De tar ikke hensyn til om du er aleneforelder eller foreldrepar. De fleste enslige foreldre har nettverk, som forhåpentligvis er friske og kan stille opp. Men de kan ikke erstatte en mor. Etter det vi i disse dager lærer om livets sårbarhet, bør vi også være villig til å stille oss noen spørsmål på nytt: Bør staten ta på seg ansvaret for å bryte med naturens orden ved å sette mennesker til verden med én forelder?

Flere av partiene på Stortinget vil imidlertid ikke stoppe der. Staten skal sørge for at du får barn, men du skal også i større grad enn før kunne sjekke om barnet er friskt. Det er særlig AP og Frp som ivrer for økt bruk av fosterdiagnostikk. Ser man forslaget om assistert befruktning for enslige sammen med kravet om økt bruk av forsterdiagnostikk, må det kunne påpekes at dette gir en assosiasjon til forbrukermentalitet. Der varer bestilles, og avbestilles om ikke kvaliteten er som forventet.

Men aldri har det vært tydeligere enn nå: Troen på at teknologi, velstand og rikdom kan sikre oss friske barn og god helse, er en illusjon.

Men felleskapet overlater ikke byrden ved sykdom og ulykker til den enkelte. Felleskapet løfter i flokk.

Hvilket også er poenget med den nasjonale dugnaden mot Koronapandemien. Vi følger rådene og restriksjonene av hensyn til de utsatte, de som har litt mindre å gå på.

Og her ligger paradokset. Samtidig med denne dugnaden vil partier som ellers snakker varmt om felleskap, skyve ansvaret over på den enkelte, privatisere avgjørelsene og investere i diagnostikk som finner svakheter og avvik hos de aller minste.

Er det nettopp nå vi kan få øye på at dette ikke henger sammen?

Stortingets utsettelse har gitt verdifull tid til ettertanke. Kanskje er det noe å lære av den leksjonen i menneskenaturens sårbarhet vi nå opplever?

Del
Mer fra samme forfatter
Powered by Cornerstone