Prinsipper i unntakstider

- Personvern kommer etter å redde liv, mener jeg, skriver tidligere miljøvernminister og partileder i SV, Erik Solheim på NRK Ytring i forrige uke. Han argumenterte for at norske og europeiske myndigheter måtte gjøre mer som de asiatiske landene, for å bekjempe koronaviruset.

I følge Solheim har de asiatiske landene gått for nedstenging, karantene og strenge regler for sosial kontakt. Dette er tiltak som minner mye om det som er skjedd i Norge og flere andre europeiske land. Der vi derimot skiller oss noe fra våre venner i Asia, er på sporing og digital kontroll av enkeltmennesker. 

Vi også har smittejegere som kartlegger, men så langt har vi ikke gått til mer ekstreme varianter med digitale armbånd og kontroll av all mobildata. Det må være dette som Solheim synes mangler i Norge. 

Men så er det nettopp blitt kjent at vi snart får en app som vi frivillig kan laste ned for å spore egne bevegelser og på den måten kan helsemyndighetene kartlegge langt flere enn de som manuelt spores opp. 

Det skal være tatt visse forholdsregler for å unngå overdreven overvåking og ulovlig lagring av data, men her er mye uklart. 

Vi er alle mottakelig for ekstreme tiltak når trusselen oppleves ekstrem. De fleste forstår at dette er en dugnad hvor vi må godta nye løsninger for en ny tid. Noe av grunnen er selvsagt også troen på at dette er midlertidig. Derfor vedtok Stortinget en midlertidig kriselov som gir regjeringen utvidede fullmakter. 

Spørsmålet er likevel hvor grensen går. Når du setter noe opp mot menneskeliv er det fristende å la alt fare. Ingenting er mer hellig enn et menneskeliv. Selvsagt ikke. Men så må vi spørre oss om hva som beskytter et menneskeliv best.

I Canada finnes det barnehager som mener at barna skal ha hjelmer ved all type utelek. Det er vanskelig å argumentere mot at dette ikke beskytter barna mot alvorlige skader, men likevel velger ingen norske barnehager å gå for et slikt tiltak. Det er ikke fordi tar barns liv og helse mindre alvorlig, men fordi de mener at ulempene er større enn fordelene.

Barn lærer seg ikke å håndtere farer, de blir mindre frie og det vil kunne være ubehagelig å bære over lengre tider. 

I Norge har vi hatt flere debatter gående om kamerovervåkning. De fleste byer har etterhvert mange kameraer utplassert. Når det har vært motstand har vi alltid fått den klassiske responsen: Hvis ikke du har noe å skjule, har du heller ikke noe å være redd for. 

Men det er en farlig tilnærming, hvor vi verken forstår verdien av privatliv, eller konsekvensene for et helt samfunn. 

Privatliv er ikke uten grunn også en del av verdenserklæringen om menneskerettigheter står:

”Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.”

Videre har vi et rettsstatsprinsipp om at du er “uskyldig inntil det motsatte er bevist”. Det er altså ikke legitimt for myndighetene å aktivt overvåke hvem som helst.

Vi skal være glad vi bor i et land som tar koronaviruset alvorlig. Regjeringen har sammen med politiske ledelse i de største byene, vist et godt politisk lederskap i en krevende tid. Vi skal også være glad for at våre folkevalgte så langt ikke har gått for langt i å beskytte oss.

Kina har over tid utviklet bekymringsfulle metoder for å spore og kontrollere sine innbyggere. De har nå et system for “sosial kreditt” hvor innbyggerne rangeres etter hvor gode borgere de er. Dårlig «sosial kreditt» kan straffes med reiseforbud, tregt nett og utestengelse fra skoler og hoteller. Ved å ikke adlyde myndighetene blir du direkte rammet. 

At samme land også skulle lykkes med å bruke digitale metoder for å kontrollere sine innbyggere i forbindelse med korona-utbruddet er ikke noe å bli inspirert av. Setter vi personvern og individets frihet høyt, evner vi å håndtere virus-utbrudd uten å importere metodene til autoritære land. 

Heldigvis melder Folkehelseinstituttet at de nå tror vi kan nå en smittetopp raskere enn tidligere antydet. Dette skal skyldes at tiltakene i Norge får effekt. 

Men om det så ikke var like effektivt å gå for nedstenging uten full digital overvåking og kontroll, bør vi holde fast ved prinsippene. Hva er vel et liv uten personlig frihet?