Var metoo et blaff?

Larissa Gomes oppsummerte prosessen mot Weinstein svært presist da hun brukte nettopp disse ordene om hva dette betyr for kvinner i arbeidslivet verden over.

Anklagene mot Harvey Weinstein sto sentralt i starten på Metoo-bevegelsen. Weinstein anker dommen og den er derfor ikke rettskraftig. Dommen representerer likevel et symbol på et oppgjør som traff hele verden med stor kraft.

Det er ingen tvil. Det er et før og et etter metoo. Det er to ulike virkeligheter. Men vi gjør alle lurt i å spørre: Hvor dypt stikker det? Hva er de varige endringene?

USA, landet hvor bevegelsen startet, har en president som trakasserer kvinner og han ligger godt an til gjenvalg. Det kan tyde på at ikke alle har endret sine oppfatninger. Samtidig som metoo har endret vår kultur og bevisstheten om respekt for andres grenser, har verdens mektigste mann utvidet rommet for nedsettende ytringer om kvinner.

Det som likevel står igjen er at språket er endret. Seksuell trakassering og menns bruk av maktposisjoner å oppnå seksuelle fordeler har fått begreper som alle kjenner og gjenkjenner. Der du tidligere måtte forklare, kan du nå bare si «metoo» og alle skjønner hva du mener.

Konseptet metoo er mer enn et elitefenomen. Det er likevel grunn til å tro at det har større tyngde jo lenger opp i samfunnshierarkiet du kommer. Likeså må vi spørre, slik vi alltid må når hendelser endrer historien, hva skjer med de nye generasjonene som vokser opp og ikke husker våre historier?

På samme måte som mange av dagens barneskoleelever knapt husker terrorangrepene 22. juli 2011, så kommer det nå nye generasjoner som ikke husker historiene som skapte metoo-bevegelsen.

Har metoo endret menns syn på kvinner? For selv om også menn har vært ofre i noen av metoo-historiene, så har metoo-historiene reist spørsmål som handler om kjønn. Det holder ikke med erklæringer om respekt og at mektige menn må lære seg at ikke makt skal misbrukes. Det handler om koder og implisitte forestillinger i vår kultur, slik likestilling gjør på mange områder. De må diskuteres og utfordres. Ikke bare ved en bevegelse med to-tre års varighet, men over tiår og generasjoner.

Har metoo endret lederes holdning til makt? Det er ingen tvil om at ledere som sitter i posisjoner som kan gi offentlig eksponering har fått en vekker. Mange ledere har sett seg i speilet og tenkt gjennom egen atferd, både på og utenfor julebordet. Jeg tror festkulturen i arbeidslivet er påvirket av dette. Vi kan håpe at endringene stikker dypere enn frykten for eksponering etter anklager om seksuell trakassering. Vi vet ikke. Men det vi vet er at mange av de nye studentene på Handelshøgskolen og lederutdanningene de neste årene knapt kommer til å huske hva metoo egentlig var. 

I hvilken grad utfordres studentene som blir framtidens ledere på etikken, bevisstheten og ydmykheten som må følge med maktposisjonene?

Har metoo endret vårt syn på seksualitet? Hvilken betydning får metoo for seksualinformasjon fra offentlige tjenester og undervisningen i skolene? For som noen av historiene også viser så er oppfattelsen av situasjonene hos partene høyst ulike. Skal du flørte med invitasjon til fysisk kontakt kreves det respekt og sensitivitet for andres signaler og høy etisk bevissthet.

Mantraet i seksualundervisningen ser ut til å være «sett dine egne grenser og respekter andres». Men er tenåringer helt ned til ungdomsskolealder klare for å ruse seg halvfulle, søke seksuell kontakt og samtidig være sensitive for sine berusede partnere og lese deres forvirrende signaler? Alt under presset om at sex er noe frigjørende og fint som alle unge vellykkede får prøvd med jevne mellomrom.

Er det naivitet som preger den introduksjonen skole og storsamfunn introduserer gir barna våre inn i den seksuelle virkeligheten?

Politiet i Bergen har de siste ukene fått tre tips om jenter helt ned i barneskolealder som bytter seksuelle tjenester mot merkeklær. Justisministeren sier det er en katastrofe for de det gjelder. Men når hovedbudskapet fra det offentlige er at de unge skal sette sine egne grenser, så er det vel bare det de gjør?

Bør ikke våre sårbare unge få med seg mer i bagasjen enn å «sette sine egne grenser»?

Weinstein har fått sin første dom. Hvis metoo var et seminar, så er dette tidspunktet vi alle reiser begeistret hjem til hverdagen, og skal begynne å praktisere det vi har lært.

Og akkurat nå er det vekslende værforhold. Det er både motvind og medvind.

For hvor mye gjør det at en politisk leder «har noen historier» hvis han er en handlingens mann og får ting gjort?

Historiene fortelles ikke automatisk. Vi må fortelle. Metoo må leve videre, og nå hele verden. Nye generasjoner. For igjen å sitere Larissa Gomes: «Jeg glad for dommen som har falt i dag, men jeg er ikke fornøyd. Jobben er ikke fullført.»