Epidemiene vi glemmer

Verden er i alarmberedskap på grunn av korona-viruset, men selv de dystreste spådommene er ingenting mot antall dødsfall som følge av partnervold.
05. Februar 2020

Ifølge tall fra USA opplever mellom 20 og 30 prosent av kvinnene partnervold i løpet av livet. Tar vi med vold i nære relasjoner, for eksempel barn som opplever vold fra foreldre eller søsken, blir tallene mye høyere. I det hele tatt er det for mange farlig å være hjemme. 

Tidligere barneombud, Anne Lindboe uttalte en gang at vi burde se på vold i nære relasjoner som en global pandemi. Altså en epidemi som har spredd seg til store deler av verden. Hun mente treffende at vi tar influensautbrudd mer alvorlig enn vi gjør med det som tar liv og livskvalitet, hver dag hele året.

Jeg forstår at medisinsk personell nå vil ivre etter å presisere for meg at vold ikke går inn under definisjonen epidemi eller for den del pandemi. Men her er poenget å se på omfang og skadekonsekvens.

I 2002-2003 hadde vi utbruddet av sars-viruset i Kina, dette rammet totalt 5.327 personer (tall fra forskning.no). Korona-viruset er påvist hos flere. Ifølge Time sist søndag er tallet nå 14.000 og nærmere 300 døde. Forskerne hevder heldigvis at vi har sett toppen og at antall nye tilfeller trolig vil synke. 

Dette er selvsagt alvorlig, og jeg må selv innrømme at det har blitt noe mer antibac de siste dagene. Men 300 døde er under en tredjedel av antall kvinner som årlig dør som følge av partnervold, kun i USA. 

Nesten en tredjedel av den norske befolkningen, 22 prosent av kvinnene og 44 prosent av mennene, oppgir ifølge Norsk Helseinformasjon at de har vært utsatt for alvorlig vold etter at de fylte 18 år. Sjokkerende er det også at hele ni prosent av kvinnene og litt under to prosent av mennene svarer at de har blitt voldtatt i løpet av livet.

Dette er som vi vet, ikke unikt for verken USA eller Norge. Det er globalt. Som Anne Lindboe flere ganger har vært inne på, så burde disse tallene ført til at man satt kriseberedskap. Men vi er så vant til det. Kriseberedskap sparer vi til mindre alvorlige ting, som for eksempel korona-virus.

Kriseberedskap blir det heller ikke av at det forsvinner nærmere 100 asylbarn fra norske mottak hvert år. Det er rart å tenke på at vi trolig ville satt krisestab både hos politiet og etterhvert politisk, dersom det forsvant noen titalls norske barn, uten at vi ante hvor de var. Men når det forsvinner asylbarn fra våre egne mottak, gjerne 100 hvert år, så blir det aldri mer enn en notis i avisen.

Slik som dette kan vi fortsette på en rekke områder. For eksempel feilbehandlinger ved norske sykehus, rusrelaterte skader og selvmord. Vi er blitt så vant til de dystre tallene, at vi ikke reagerer lenger. Selvsagt kan enkelthistorier bevege oss, men det er det ukjente fra den ukjente kinesiske byen Wuhan som skaper frykt og overskrifter. 

Flyselskap kansellerer fly til et gigantisk land basert på noen hundre dødsfall. Finansmarkedende frykter store rokkeringer. Nordmenn som bor i Norge uten kjente tilfeller, kjøper inn antibac. Jeg forstår at det må tas forholdsregler grunnet smittefare, men det er likevel noe paradoksalt. 

Kanskje handler noe av dette om dynamikken som skapes når alle tror de kan bli rammet. Folk flest er ikke på asylmottak. Folk flest går ikke med selvmordstanker eller opplever feilbehandling på sykehuset. Men folk flest tenker at de kan bli smittet av korona-viruset. Så selv om omfanget er mindre, og sannsynligheten langt lavere, blir det likevel mer skremmende. Men det er kun en forklaring, ikke noen god unnskyldning. 

Justisminister Monica Mæland varslet i VG før helgen at kampen mot vold og overgrep mot barn skal bli hennes jobb nummer en. Hun sa til avisen at det er en forsømmelse at overgrep ikke i større grad er avdekket og forhindret. Det er lovende fra den tidligere byrådslederen i Bergen.

Tenk om vi kunne fått mer av dette fremover. Folkevalgte som ikke bare hiver seg på nye saker og bølger, men som på egenhånd erkjenner områder hvor vi over tid har sviktet. 

Det er mye som har større spredning og større konsekvenser enn korona. Vanligvis liker vi å møte kjente problemer med handlingsplaner, opptrappingsplaner og enda flere planer. Men tenk om vi kunne møte de kjente problemene på samme måte som verden møter spredning av virus. Da venter ikke samfunnet til neste år når planen starter, men handlingen skjer samme dag og samme time.

 

Del
Filip Rygg er leder i Stiftelsen Skaperkraft. Han har tidligere vært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. I tillegg til å være leder i Skaperkraft, er Rygg også daglig leder i eiendomsselskapet Cartas og styremedlem i en rekke selskaper. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere. Twitter: @filiprygg Facebook: /politikk Instagram: @filiprygg E-post: filip@skaperkraft.no Telefon: +47 918 49 610
Mer fra samme forfatter

Prinsipper i unntakstider

Personvernet blir ikke mindre viktig i møte med livsfarlige pandemier, tvert imot er dette en god test...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 31. Mars 2020

Koronaviruset og de nye ekspertene

Vi er mange som er skråsikre eksperter i disse usikre tider. Men av og til er «vet ikke» faktisk det beste svaret.

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 24. Mars 2020

Vi fortsetter arbeidet - fra hjemmekontorene

Norge og mange andre land er i unntakstilstand på grunn av korona-viruset. For Skaperkrafts del betyr...

Publisert: Skaperkraft.no, Filip Rygg
- 13. Mars 2020

Digital sårbarhet

Nesten samtidig som kunstig intelligens oppdaget Korona-vuruset, klarer NRK å rote til hele MGP-avstemmingen.

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 18. Februar 2020

2019 har vært et fantastisk år

Glem Vy, Brexit, Trumps mange uttalelser og regjeringens kutt i tannreguleringer. 2019 var et utrolig...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 31. Desember 2019
Powered by Cornerstone