Når selvfølgelighetene gjør blind

Diskusjonen om menneskeverd og dyrevern viser faren ved å snakke forbi hverandre.  Samtalen blir ikke bare forvirrende, den blir umulig. Den forsterker fordommer og fiendebilder.
03. Desember 2019

Til nå har nok Siri Martinsen gått lengst når hun skriver i Vårt Land 26.11. at «KrF vil gjøre arbeidet for dyrs rettigheter og økosentrisk naturvern til «hovedfiende» og avslutter et langt innlegg med at «Skaperverket trenger ikke et slikt KrF».

Mens realiteten er at skaperverket ikke trenger en slik debatt.

Utfordringen er ikke Martinsens brennende engasjement for dyrevern. Hun har gode poenger om betydningen av større respekt for dyr. Ja, historien viser at behandler vi dyr dårlig, er det lett å behandle mennesker vi ser som dyr like dårlig.

Det er riktig at vi ikke blir «mer respektfulle overfor hverandre av å undertrykke dyr og ødelegge natur for vår egen vinning». Begrepet menneskeverd blir ikke «større eller bedre av å tråkke på egenverdien til individer av andre arter».  

Men dette er det altså mange som støtter, ikke minst i KrF.

Også mange av oss som ikke stemmer KrF er kjent med dilemmaene mellom etikk og profitt, mellom forvalteransvaret når det handler om natur og når det handler om økonomi. Men leser man programmet og verdigrunnlaget til KrF blir kritikken mot Ropstad ekstra uforståelig. For i sistnevnte er det nedfelt at «Ensidige økonomiske hensyn kan ikke gå på bekostning av økologisk, sosial og kulturell utvikling». Mens partiprogrammet understreker at «Naturen har en stor egenverdi». Det er vanskelig å misforstå intensjonen i at «det haster å få på plass et grønt skifte som også tar naturhensyn».

Her er det altså noen som snakker helt forbi hverandre. KrF har ikke snudd og gjort arbeidet for dyr og naturvern til «hovedfiende». I stedet handler dette om kampen for utsatte grupper, eldre og svake. Debatten startet med at Kjell Ingolf Ropstad sa at «deler av den grønne bevegelsen i Europa kommer med et farlig tankegods med på kjøpet: En total avvisning av tanken om at mennesket er skapt med iboende egenverdi».

Antagelig burde han likevel forstått at MDG og andre i norsk miljøbevegelse ville ta dette som angrep på dem selv – og på miljøet.

Han burde nok også sagt at faren er større fra helt andre grupper. Ikke alle populistiske bevegelser viser like stor kampvilje for menneskeverdet.  Mange debatter viser hvor forskjellig vi oppfatter det. For noen går det på et verdig liv, for andre på rettigheter, for noen på selvbestemmelse eller noe helt annet.

For de fleste miljøvernere er menneskeverdet en selvfølge som ikke rokkes av å gi dyr høyere verdi. For de fleste i KrF er dyrevernet en selvfølge som ikke rokkes av å understreke at mennesket har iboende egenverdi. Kanskje er det en slik blindhet for selvfølgeligheter som gjør at man oppfatter meningsmotstandere så dårlig som i denne debatten? Med stort hjerte for egne kampsaker er det lett å mistenke andre for «smålige verdier» som «rett til å gjøre alt vi måtte ville mot dyr og natur», fordi «mennesker er alltid mer verdt enn dyr» og legge til at dette «er KrFs kampsak».

Når Ropstad trekker frem miljøbevegelsen kan grunnen også være at man der finner noen av de mer eksplisitte uttalelsene, av og til også i Norge. Som Theodor Bruu som på den ene siden sier «Vi støtter alle opp om menneskeverdet, men er uenige om hvem det gjelder, og hva det betyr» og på den andre at begrepet er «utdatert og bør forkastes».  

Det er lett å forstå at slike uttalelser vekker bekymring i partiet som snakker mest om menneskeverd. De føyer seg inn i en stadig lenger rekke som spør hva det betyr og om det har realitet. Menneskeverdet oppfattes opplagt forskjellig, med ulike betoninger, intensjoner og ideologier. Det lar seg ikke begrunne vitenskapelig. Det handler om kultur, om religion, om politikk og personlige valg. Men kanskje er det et godt tegn at temperaturen fortsatt stiger når noen opplever at de beskyldes for å ha et for dårlig menneskeverd?

Vi trenger ikke mer unødig polarisering. Kampen for miljøvern og menneskeverd er for viktig til å forstyrres av stempling av diskusjonspartnere.

Del
Bjørn Are Davidsen er sivilingeniør og skribent tilknyttet tankesmien Skaperkraft.
Mer fra samme forfatter

Kristningen – også myk makt og personlig tro

Historikere beskriver ofte kristningen som en politisk prosess, presset frem av pragmatiske hensyn, gaver,...

Publisert: Bjørn Are Davidsen
- 18. November 2019

Snart kommer nye lærebøker. Lukes mytene endelig ut?

Fordommer har stor makt. Noen ganger preger de lærebøkene også.

Publisert: Aftenposten, Bjørn Are Davidsen
- 23. Oktober 2019

Tusen år uten betydning?

Hvordan skal vi feire utviklingen av tusen år gamle hendelser som ble avgjørende for Norge som nasjon?...

Publisert: Bjørn Are Davidsen
- 27. Juni 2019

Jubileer – felleskapsbygging eller usunn nasjonalisme?

Forskningsminister Iselin Nybø har nå en sjelden mulighet til å legge grunnlag for viktige samtaler om...

Publisert: Bjørn Are Davidsen, Øyvind Håbrekke
- 10. Mai 2019

Historieløst om verdier og folkekirke

Skal vi ta på alvor utviklingen som har gjort at vi ser noen verdier som sanne og helt selvfølgelige,...

Publisert: Bjørn Are Davidsen
- 17. September 2018
Powered by Cornerstone