Kristningen – også myk makt og personlig tro

Historikere beskriver ofte kristningen som en politisk prosess, presset frem av pragmatiske hensyn, gaver, trusler og tvang. Konger ønsket sentralmakt og gode allianser. Faren er stor for at en slik analyse gir et tunnelsyn, slik historikeren Hans Jacob Orning muligens viser i Vårt land 7.11. Hvor blir det av det personlige, det kulturelle eller rett og slett det religiøse?
18. November 2019

Vårt Land skal ha takk for å løfte frem Øystein Mortens «Jakten på Olav Tryggvason» 5.11. Som religionshistoriker undrer han seg «over at den religiøse dimensjonen som regel overses helt i forbindelse med religionsskiftet i vikingtiden». Hvorfor kan ikke religion ha hatt betydning når man skiftet religion?

Historikeren Hans Jacob Orning peker imidlertid 7.11. på at dette lenge var basert på en krigersk Kvitekrist og ikke en lidende Kristus på korset: «Gammelnorsk homiliebok fra 1200 vitner om det nye bildet med verdier som lidelse og ydmykhet, og om hvor ekstremt fremmed dette fremdeles er på denne tiden».

Jeg er usikker på hvor Orning vil med dette. Muligens er han gjengitt upresist. At man trodde på den Kristus man møtte i kunsten og forkynnelsen, viser ikke at man manglet tro.  Det fremstår også underlig når «Orning minner om at selv Kongespeilet fra rundt 1250 nesten bare siterer fra Gamle testamentet. Og kristendommen i GT er ikke akkurat en fredsreligion!»

For nettopp fred er et hovedmotiv i Kongespeilet.

Det som ofte kalles «Guds fire søstre» var et vanlig motiv i datidens rettstenkning.  I Salme 85,11 heter det at «Miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre». Dette brukes som et bilde på hvordan Gud må gjøre alle fire søstrene - Sannhet, Fred, Rettferdighet og Miskunn (barmhjertighet) - fornøyde når han dømmer. Også våre dommer må være sanne og rettferdige, men verken for strie eller for milde.

Slik det forklares i Kongespeilet hender det til og med «efter en avgjort og stadfestet dom, at Fredsommelighet og Miskunn har gitt nåde for den manns bønner og anger som har trengt til nåde».

På 900-tallet som Øystein Morten skriver om, var det krigerske mer fremtredende. Myke verdier stod ikke i høysetet hos Harald Blåtann og Olav Tryggvason. Det betyr likevel ikke at alt ved kristningen var et rått spill. En del av fortellingene er opplagt overdrevne, og noe er basert på litterære forbilder. Vi vet dessverre ikke hva folk flest tenkte, men slik Idar Kjølsvik understreker i oppslaget 6.11. møtte man flere typer påvirkning, fra misjon til militærmakt. Kulturpåvirkning har nok langt mer vært regelen enn sverdet, i motsetning til hva man ofte får inntrykk av i historiefortellinger og skolens lærebøker.

For makt har mange former. Det er vanlig å skille mellom hard makt - å true med våpen og krig - og soft power, overtalelse, insentiver, forbilder og appell til verdier. Kanskje var store deler av kristningen et skoleeksempel på myk makt?

Snorres fortelling om Håkon den gode hos den engelske kong Adelstein er på mange måter en tidsreise, en fremvandring fra vikingtiden til den kristne middelalderen. I et hoff som dyrket lærdom møtte han en velutviklet skriftskultur og statsadministrasjon med nedskrevne lover. Håkon så alternativer til blodhevn. Han lærte nye verdier som ydmykhet. I stedet for brutale ritualer der dyr og mennesker ble ofret, opplevde han ærverdige seremonier og overveldende kirker. Og en konge med mer prakt og rikdom enn noen i Norge.

Det er vanskelig å tro at slike forhold ikke hadde betydning.

Øystein Morten peker på det samme i boken: «Jeg kunne faktisk ikke se bort fra at Harald [Blåtann] selv hadde vurdert de to religiøse retningene opp mot hverandre og kommet frem til at kristendommen sto for en mer avansert og bedre bruk av gudskreftene i verden, med sin tilhørende filosofi, administrasjon, skrivekunst og bokproduksjon. Heller ikke at han så på konverteringen til kristendommen som en utvikling til noe mer sivilisert».

Men folket ble da ikke troende over natten? Nei, prosessen tok tid. Men den begynte da også ganske tidlig. I Norge har vi spor tilbake til i hvert fall 800-tallet. Kristningen av Danmark i 963 omfattet også den delen av Norge som Harald Blåtann styrte. Ble høvdingene kristne, fulgte folket etter. Mye handlet om lojalitet, vennskap og gavebytte. Det gjaldt å stå på god fot med både høvdinger og guder. Eller enda sterkere makter, som Kvitekrist.

Men kristen tro ga også et nytt syn på livet og døden. For mange var det en befrielse. Mens det før kun var krigere som kunne få et godt liv etter døden, gjaldt det nå alle. Man havnet ikke lenger automatisk i Hel, som en skygge i en tåkeheim. I den nye troen fikk livet en større mening. Alle hadde verdi, alle kunne få frelse; kvinner, barn og treller. Muligens viser den raske utbyggingen av småkirker også hvor fort troen grep om seg.

Kristningen foregikk over lang tid, fra mange slags påvirkninger og med ulike effekter. Noe handlet om hard makt, mye om myk makt. Resultatet var en grunnleggende endring i hva man opplevde som troverdig, som godt, som verdifullt og plausibelt, enten man tilhørte eliten eller folket.

 

Del
Bjørn Are Davidsen er sivilingeniør og skribent tilknyttet tankesmien Skaperkraft.
Mer fra samme forfatter

Når selvfølgelighetene gjør blind

Diskusjonen om menneskeverd og dyrevern viser faren ved å snakke forbi hverandre.  Samtalen blir ikke...

Publisert: Bjørn Are Davidsen
- 03. Desember 2019

Snart kommer nye lærebøker. Lukes mytene endelig ut?

Fordommer har stor makt. Noen ganger preger de lærebøkene også.

Publisert: Aftenposten, Bjørn Are Davidsen
- 23. Oktober 2019

Tusen år uten betydning?

Hvordan skal vi feire utviklingen av tusen år gamle hendelser som ble avgjørende for Norge som nasjon?...

Publisert: Bjørn Are Davidsen
- 27. Juni 2019

Jubileer – felleskapsbygging eller usunn nasjonalisme?

Forskningsminister Iselin Nybø har nå en sjelden mulighet til å legge grunnlag for viktige samtaler om...

Publisert: Bjørn Are Davidsen, Øyvind Håbrekke
- 10. Mai 2019

Historieløst om verdier og folkekirke

Skal vi ta på alvor utviklingen som har gjort at vi ser noen verdier som sanne og helt selvfølgelige,...

Publisert: Bjørn Are Davidsen
- 17. September 2018
Powered by Cornerstone