Populister som bygger murer, undergraver kristne verdier

Selv om de hevder å forsvare kristendommen i Europa.
11. November 2019

Det tyske høyrenasjonalistiske partiet Alternativ für Deutschland (AfD) doblet nylig sin oppslutning i den østlige delstaten Thüringen. Med nesten en av fire velgere i ryggen kan den kontroversielle, lokale lederen Björn Höcke innta en sterkere posisjon både i eget parti og i delstatsparlamentet.

AfD er ett av en rekke eksempler på populistiske partier i Europa som knytter nasjonalistisk politikk til landets kristne tradisjon. Partiet ser på kristendommen som kjernen i fortidens og fremtidens tyske identitet.

Også i Polen bruker Partiet for lov og rettferdighet (PiS) landets kristne tradisjoner som plattform for sin politikk. PiS ble igjen største parti med 49 prosent av stemmene i valget 13. oktober. Én av grunnene til partiets suksess er støtte fra kirkelig hold. Selv om også opposisjonen har tette bånd til kirken, har kirken bidratt til å gi PiS legitimitet og styrke i et polarisert landskap av polske velgere.

Samtidig blir innvandrerbefolkningen, og særlig muslimer, definert som annenrangs og som «de andre». I tillegg ser vi også i Polen at LHBT-miljøer utdefineres slik at det bidrar til stigmatisering og utrygghet.

Hvordan skal Europas kirker svare når populistene gjør krav på å være kristendommens fremste forsvarer?

I Skaperkrafts nye bok Is God a Populist? gir vi mikrofonen til ledende teologer for å belyse populistenes bruk av kristendommen.

En av verdens fremste nålevende teologer, Jürgen Moltmann, slår fast at «oppfordringen til alle mennesker om å «bli brødre» (alle Menschen werden Brüder) er helt sentral for hvordan kristne i dag formanes til å se andre, uansett religion, rase, nasjonalitet eller andre identitetsmarkører som splitter menneskeheten».

Moltmann, som også var tysk soldat under andre verdenskrig, mener kirken i sin ideelle tilstand er på menneskehetens side og derfor er inkompatibel med nasjonalismen.

En annen anerkjent teolog, Luke Bretherton, viser på sin side hvordan forståelsen av det menneskelige fellesskapets universelle karakter står sentralt i kristen etikk. Ifølge Bretherton bryter det derfor med kristen etikk «når populismen hevder å representere hele folket med interessene til en del av befolkningen».

Bibelen tilbyr ikke fasiten på politiske dilemmaer. Derfor kan kristne være uenige, både om innvandringspolitikk og i andre politiske spørsmål. Det er heller ikke kirkenes oppgave å fortelle sine medlemmer hvem de skal stemme på.

Aftenpostens kulturkommentator Frank Rossavik skriver i kommentaren med tittel «Ytre høyres gud» at kirken har uklare svar. Men kirken har i sitt grunnlag prinsipper som har stor betydning i møte med de politiske endringene Europa nå opplever.

Menneskehetens universelle samhørighet er ikke til hinder for at nasjonene er sentrale politiske fellesskap, og i mange land også viktige for identitet og tilhørighet. Men denne samhørigheten innebærer en forpliktelse til at all politikk må søke det felles beste.

Å bygge politiske kampanjer og politiske budskap på «oss mot de andre» bryter med fundamentale prinsipper i kristen tenkning. Våre forpliktelser går også utover landegrensene. I dette ligger en sterk utfordring både til Europas kirker, men i høyeste grad også til Europas ledere som står på skuldrene av en kultur sterkt preget av kristen tenkning.

Undersøkelser fra flere land viser likevel, interessant nok, at det ikke er de aktivt troende som først og fremst stemmer på populistiske partier. For populistenes bruk av kristendommen handler ikke først og fremst om tro, men om identitetspolitikk – om tilhørighet og kultur.

Populismens fremvekst viser at det nettopp er skapt et rom for slike markeringer av identitet. De etablerte partiene har ikke maktet å lytte til velgernes behov for tilhørighet og fellesskap i en verden i stadig endring.

Videre er populismens vekst ofte en motreaksjon på tapt tillit. Den politiske eliten har gjennom manglende lydhørhet og i flere land også ved korrupsjon, med rette mistet legitimitet. Derfor er det heller ikke nødvendigvis riktig eller konstruktivt å sette kristendom og de populistiske bevegelsene opp mot hverandre som motsatser.

Ifølge bokens medforfatter, Ulrich Scmiedel, fører det til at populistenes budskap bekreftes, snarere enn konfronteres. Dette fordi populistenes hovedtese er at eliten tolker alt, også kristendommen, slik at det passer dem selv og ikke «folket», som de populistiske lederne hevder å representere.

Kanskje kan biskop Heinrich Bedford-Strohms respons i 2018 til den bayerske delstatspresident Markus Söders (CSU) forslag om å henge kors i offentlige bygg vise vei for en kirkelig respons. Han insisterte på at «staten ikke kan bestemme hva et kors skal eller ikke skal bety». Videre slo han fast at «korsets betydning kan ikke reduseres til et tegn på et hjemland (heimat)».

Dermed viser biskopene at kristen tro og kristne symboler går langt utover det politiske rommet. Bayersk kultur kunne på den måten både få romme kristenarv og gi plass for mennesker med annen tro.

Europeiske politikere, enten de kaller seg liberale, konservative, kristendemokrater eller sosialdemokrater, står på skuldrene av en historie hvor kristen tenkning og ideer har formet våre liv og samfunn.

På tvers av politiske skillelinjer bør Europas politikere og ledere ta medeierskap til vår felles historie, og ikke la populistene få enerett til å fortelle historiene om hvordan vi tar vare på og videreutvikler disse ideene i vår felles europeiske kulturarv.

Del
Hermund Haalander internasjonal leder i tankesmien Skaperkraft, med ansvar for oppbygging av tankesmiens europeiske arbeid. Han ledet tankesmien Skaperkraft i oppbyggingsfasen fra 2010 til sommeren 2015. Han er gründer av blant annet nettportalenhybel.no samt innovasjonskonferansen ”Grow” i Bergensregionen. Han satt i KrFs bystyregruppe i Bergen fra 2003-2007. Han er utdannet Siviløkonom fra Norges Handelshøyskole og har i tillegg en Bachelorgrad i kultur og samfunn med fokus på midtøsten fra Universitetet i Bergen. Twitter: @hermundhaaland E-post: hermund@skaperkraft.no
Mer fra samme forfatter

Flasketuten peker på Europas kirker

Hvordan bør Europas ledere svare når populistiske partier vil stenge grensene for flyktninger og hevder...

Publisert: Vårt Land, Øyvind Håbrekke
- 23. Oktober 2019

Bystyret, politikken og Vårherre

Fremveksten av kristne småpartier og populistiske partier som løfter «kristenfanen» høyt gjør det nødvendig...

Publisert: Fædrelandsvennen, Hermund Haaland
- 25. September 2019

Vil du elske deg selv til døden, og din neste så lenge følelsene varer?

Følelser kan gå over, skriver Sanna Sarromaa og foreslår å endre Kirkens vigselsrituale. Men kjærlighet...

Publisert: VG, Øyvind Håbrekke
- 19. Juni 2019

Hva kan oljemette Norge lære av Israel?

Vi i Norge må fremover raskt omstille oss fra dyp oljeavhengighet. Da har vi trolig mye å lære av...

Publisert: Finansavisen, Hermund Haaland
- 27. Mai 2019

Jubileer – felleskapsbygging eller usunn nasjonalisme?

Forskningsminister Iselin Nybø har nå en sjelden mulighet til å legge grunnlag for viktige samtaler om...

Publisert: Bjørn Are Davidsen, Øyvind Håbrekke
- 10. Mai 2019
Powered by Cornerstone