Flasketuten peker på Europas kirker

Hvordan bør Europas ledere svare når populistiske partier vil stenge grensene for flyktninger og hevder de gjør det for å beskytte Europas kristne arv?
23. Oktober 2019

Øyvind Håbrekke, Tankesmien Skapekraft, bidragsyter i boken «Is God a Populist?»

«Ungarn søker kristne verdier, men stenger grensene for flyktninger og immigranter. Hvor ble det av den barmhjertige samaritan?» Slik introduserte Tomm Kristiansen nylig en reportasje fra Ungarn i NRK-programmet Urix.

Hvordan bør Europas ledere svare når populistiske partier vil stenge grensene for flyktninger og hevder de gjør det for å beskytte Europas kristne arv?

Hvordan bør norske og europeiske kirker svare når nasjonalistiske og populistiske krefter hevder å være kristendommens fremste forsvarere? Hvordan skal kristne i Europa og i Norge møte disse stemmene?
Europas politiske landskap endres. Populistiske bevegelser får makt. En reflektert og virkningsfull respons må forstå årsakene til at så mange velgere støtter opp om disse bevegelsene.

Populisme kan forstås som et sosialt fenomen i en situasjon med sviktende tillit og troverdighet til samfunnets institusjoner og styrende eliter. For ett år siden kom det frem i Eurobarometer, en bred spørreundersøkelse i flere europeiske land, at 60 pst. av EU-borgerne tenderer til ikke å stole på sin nasjonale regjering eller parlament.

Globalisering og nyliberalistisk politikk har bidratt til fremmedgjøring og usikkerhet. Brede velgergrupper søker tilhørighet og trygghet. De har behov de etablerte partiene ikke fanger opp. I flere land har korrupte politikere og ledere svekket tilliten både til de etablerte partiene, de offentlige tjenestene og rettsvesenet.

Det er store forskjeller mellom politikerne som ofte benevnes som populister. Victor Orbàn, Matteo Salvini, Marine Le Pen, Jimmie Åkesson og Sylvi Listhaug er ulike og kan ikke nødvendigvis sammenliknes. Også landene og konteksten er ulik. Et fellestrekk i budskapene til flere av disse er likevel at de skaper et skarpt skille mellom «eliten» og «folket». «Folket» omtales gjerne også slik at bare deler av befolkningen faller innenfor. Videre er det også et trekk at enkelte grupper får status som årsak til samfunnsproblemer, noe som også kan gi grobunn for farlige fiendebilder.

Det politiske motsvaret til populismen kan likevel ikke bare være et nei eller en kontant avvisning. Det må også innebære å lytte til ulike velgergruppers spørsmål og behov. Og det må innebære økt engasjement for å bygge bærekraftige demokratier med tillit mellom de styrende og de styrte.

Europa har utviklet seg gjennom impulser og påvirkning fra mange kilder. Kristen tro og tanke og kristne tradisjoenr har gjennom to årtusener gjennomsyret kulturen på nær sagt alle områder. Europeiske politikere og partier står i stor grad på skuldrene av denne historien. I dag er imidlertid populistene av de som i størst grad viser til den kristne tradisjonen, ikke i form av inngående refleksjoner om dens innhold, men som en fane over sine programmer.

I Skaperkrafts nye bok «Is God a populist – Christianity, populism and the future of Europe» utfordrer vi Europas ledere til å svare aktivt på populistenes bruk av kristendommen.

Vil de etablerte partiene rolig se på at populistene tar eierskapet til våre felles røtter? Kanskje bør sosialdemokrater, kristendemokrater og liberale alle reflektere mer over røttene den europeiske politiske kulturen bygger på og ta tilbake eierskapet til sin egen historie?

Men flasktetuten peker i høyeste grad også på Europas kirker. Det er mange kirkelige stemmer i offentlige diskusjoner både i Norge og Europa, men kirkene må i enda større grad å bidra til å forme kristendommens ansikt i det offentlige rom.

Færre unge vokser opp med søndagsskole og lærer om kristen tro og tenkning i Europas kirker. Men når deres øyne ikke lenger er festet på flanellografen, så er det fortsatt noen som tegner bilder for deres øyne om hva kristendom er. Hvilke stemmer hører de og hvilke bilder ser de i dagens Europa?

For å ta tilbake eierskapet til disse fortellingene må også konfirmantundervisning og ungdomsarbeid i våre norske kirker lære unge hvordan de kan bære med seg kristen tro og tanke i politikk og samfunnsliv – ikke bare i særlige etiske spørsmål og klimaspørsmål, men for å delta i en bredere samfunnsbygging der vi verner om og videreutvikler demokratiet og dets grunnverdier. Som Luke Bretherton skriver i kapittelet «Why politics matters»: «Politics is a faithful way Christians attend to and receive creation and our fellow creatures as gift.»

Bibelen gir ikke oppskriften på de politiske løsningene på dagens utfordringer, verken i Norge eller i Europa. Derfor kan kristne være uenige, både om innvandringspolitikk og i andre politiske spørsmål.  Det er heller ikke kirkenes oppgave å fortelle sine medlemmer hvem de skal stemme på. Men som Jürgen Moltmann skriver i boken, basert på hans foredrag under sitt Norgesbesøk i fjor: «This idea of Alle Menschen werden Brüder (all people become brothers) is central to how Christians today are encouraged to view those around them, regardless of their religion, race, nationality or other identity markers used to diviede humankind.»

Det kristne menneskesynet, nestekjærligheten som ikke kjenner landegrenser samt forpliktelsen om å søke det felles beste er noen av de ideer vi som kristne må bringe med oss ut i vår tjeneste som borgere, som velgere, og i ut et bredt samfunnsengasjement for å bygge det fremtidige Europa.
 

Publisert i Vårt Land 18. oktober 2019.

Les mer om eller bestill "Is God a Populist?" her.

Del
Mer fra samme forfatter

Populister som bygger murer, undergraver kristne verdier

Selv om de hevder å forsvare kristendommen i Europa.

Publisert: Aftenposten, Hermund Haaland, Øyvind Håbrekke
- 11. November 2019

Vil du elske deg selv til døden, og din neste så lenge følelsene varer?

Følelser kan gå over, skriver Sanna Sarromaa og foreslår å endre Kirkens vigselsrituale. Men kjærlighet...

Publisert: VG, Øyvind Håbrekke
- 19. Juni 2019

Jubileer – felleskapsbygging eller usunn nasjonalisme?

Forskningsminister Iselin Nybø har nå en sjelden mulighet til å legge grunnlag for viktige samtaler om...

Publisert: Bjørn Are Davidsen, Øyvind Håbrekke
- 10. Mai 2019

KrFs hovedrett

KrF er som restauranten som bare selger kjøttkaker. Det gir store muligheter.

Publisert: VG, Øyvind Håbrekke
- 27. April 2019

Kan journalister være analfabeter?

Jeg mener du kan bli en god lærer uten 4-er i matte. Men kan man være journalist og religiøs analfabet?

Publisert: Nettavisen, Øyvind Håbrekke
- 04. April 2019
Powered by Cornerstone