Menighetene må tåle kritisk søkelys

Det er ikke noe nytt at medie- og underholdningsbransjen i Norge dekker, omtaler og beskriver kristen tro og virksomhet. VG-TV viste for et par år siden den kritiske serien Frelst, NRK lagde nylig humor av kirken med Bjarte Tjøstheim som prest og nå kommer kinofilmen Disco. Dette er en rystende fortelling som er innom både kristen-tv, nye moderne pinsemenigheter og en mer ekstrem sekt-variant som vi forhåpentligvis ikke har hatt i Norge.

Norgespremieren er 4. oktober, men filmen har allerede blitt vist på flere filmfestivaler hvor den også får gode tilbakemeldinger. Ikke bare er det flotte skuespiller-prestasjoner, men det er også en sterk fortelling.

På filmweb.no kan vi lese følgende om Disco: “På overflaten virker alt perfekt. 19 år gamle Mirjam er stedatteren til den karismatiske pastoren i menigheten Friheten. Som regjerende verdensmester i disco freestyle dans, og leder av frikirkens ungdomsgruppe er hun kirkens stolthet. Men under VM kollapser hun på dansegulvet, og nederlaget vekker spørsmål og uro i henne.

Hjemme blir hun møtt med at hun må tro mer, tro bedre. Mirjam prøver, men kroppen svikter. I søken etter svar på hvor problemene hennes kommer fra, og i frustrasjon over å ikke bli sett, trekkes hun mot en strengere konservativ menighet. I hemmelighet drar hun på deres sommerleir.”

Filmen retter et kritisk søkelys på deler av kristen-Norge, men samtidig adresserer denogså psykisk helse, seksuelle overgrep, maktmisbruk og radikalisering.

Ikke bare er disse temaene viktige å adressere i kristen sammenheng, men det er temaer som berører alle samfunnssektorer. For mange vil det nok være vanskelig å tro at noen av svarene på disse utfordringene, finner du nettopp i de samme miljøene som denne filmen og andre stemmer iherdig prøver å karikere. Det er ofte i menighetene at mennesker med alle slags bakgrunner blir sett, opplever tilhørighet og finner en mening med livet - uten å bli radikalisert. Ifølge flere studier er det en positiv sammenheng mellom religiøs tro og livskvalitet. Religiøse – i studiene ofte kristne – har bedre helse, fysisk og mentalt, lever lenger og føler større mening med livet (referanse: https://forskning.no/helse-religion/religion-kan-ha-storre-effekt-pa-helsa-enn-vi-har-trodd/342331).

Det er også i menighetene at mange blir satt i kontakt med sjelesørgere og etterhvert profesjonell hjelp. I mange kristne sammenhenger er det lang tradisjon for å ta psykiske problemer på alvor. Men det er nyanser en film sjelden ser noe dramaturgisk poeng i å ta med.

Likevel  bør ikke Disco eller andre tilsvarende fortellinger møtes med et langt forsvarsskrift. For dem som har opplevd noe annet, er det ingen trøst i at mange har det bra. Det er dessuten ingen grunn til å si seg fornøyd så lenge våre ufullkomne menigheter og ledere kan bli bedre.

Disco bør være en inspirasjon til å gjennomgå rutiner, se på lederskapet, jobbe med kulturen og også kritisk se om unge mennesker som 19 år gamle Mirjam, blir møtt på rett måte. Som kirke må vi tåle kritisk søkelys.

Så kan vi håpe at vi i fremtiden også vil få andre fortellinger på kino. Det trenger ikke nødvendigvis være 90 minutter reklame for en av landets menigheter, men en filmbransje med mangfold burde også kunne gitt oss fortellinger fra moderne norsk virkelighet hvor det synes at kirke og menighetsliv også er en naturlig og felleskapsbyggende del av hverdagen i lokalsamfunnet.  

BILDE: Promobilde fra filmen Disco