Styringspartiene taper – Kan SP og MDG sprenge blokkpolitikken?

Valgresultatet tyder på at det politiske landskapet er i endring. Høyre og AP kan miste grepet som de to statsbærende styringspartiene. Ser vi varige endringer i norsk politikk?
10. September 2019
Valgvinner: Une Bastholm. Talsperson i Miljøpartiet De Grønne. Foto: MDG
Valgvinner: Une Bastholm. Talsperson i Miljøpartiet De Grønne. Foto: MDG

 

Her er noen elementer til oppsummering av valgresultatene:

I store deler av etterkrigstiden har AP og Høyre sammen hatt flertall på Stortinget.

Mens begge partiene har sunket til 20-25 %, så seiler Senterpartiet opp som mellomstort parti med sine om lag 14 pst. For øvrig samme leie som Frp har ligget på i mange år. Ser vi nå et nytt landskap der AP og Høyres «styringsmonopol» erstattes av en situasjon med to halvstore partier og en rekke mellomstore?

Riktignok gjør Fremskrittspartiet sitt dårligste valg siden 1991 og er nå nede i underkant av åttetallet. Miljøpartiet De Grønne puster Frp i nakken og er nå større enn SV. SV ser ut til å lande rundt seks prosent som er et godt resultat men likevel litt under forhåpningene.

Hvis dette blir bildet i norsk politikk fremover så er spørsmålet: Hva vil det bety for evnen til danne styringsdyktige regjeringer?

Vår politiske tradisjon har god erfaring med koalisjonsregjeringer. Det har i første rekke vært ikke-sosialistiske regjeringer men fra 2005-1013 styrte den første koalisjonsregjeringen på venstresiden Norge i åtte år. Norge har hatt to sentrumsregjeringer. For øvrig har AP og Høyre sittet i alle norske regjeringer. Det har vært en tendens til at de mindre partiene har måttet betale for å sitte disse samarbeidsregjeringene, og lagt skylda på de store partiene i de vanskelige sakene med de krevende kompromissene. Dette valgresultatet kan peke mot et nytt politisk landskap med fem-seks partier som alle har fra 7 pst og oppover, og både AP og Høyre begge legger seg på et leie i nærheten av 20 pst. Da er spørsmålet til partiene i mellomsjiktet om også de når det blir krevet, er villig til å slå leir, om ikke for dets fred så i hvert fall for å bære ansvaret for økonomisk stabilitet og trygg kurs i utenriks- og sikkerhetspolitikk og for å føre de lange linjers politikk.

MDG har definert seg som blokkuavhengig uten å ville plassere seg i sentrumskategorien. Blokkuavhengigheten gjør det likevel naturlig å se deres oppslutning i sammenheng med sentrumspartiene.

Da Kjell Magne Bondevik ble statsminister i 1997, hadde de tre sentrumsparteien KrF, Senterpartiet og Venstre, en samlet oppslutning på 26.1 prosent. Siden den gang har Miljøpartiet De Grønne blitt en maktfaktor i norsk politikk, og årets valg er et virkelig gjennombrudd. Som såkalt blokkuavhengige, er de nå et viktig sentrumsparti som vil avgjøre hvem som får makten svært mange steder. Mange har sagt at sentrum er dødt, at det aldri vil være mulig å komme tilbake til den oppslutningen som sentrumsregjeringen i sin tid fikk. I forrige valg ble det også sagt at vi nå ville få et to-parti system. Men dagens valg tyder på noe ganske annet. Nå ligger Senterpartiet, MDG, KrF og Venstre an til å få rundt 30 pst i samlet oppslutning. Ser vi frem mot stortingsvalget og antar at KrF og Venstre kommer over sperregrensen vil disse fire partiene ha et betydelig maktgrunnlag i Stortinget. Hvis vi kan kalle dette sentrum, vil det være betydelig større enn både de to tradisjonelle styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet.

Siden det er SP og MDG som nå er de to større partiene i denne kategorien, så er det interessant se hvordan de vil bruke sin makt til å endre det politiske landskapet? Disse to partiene kan, om de ønsker, avslutte toblokkssystemet i norsk politikk. Vil de det?

Når valgresultatet etter hvert nå foreligger, skal det forhandles. Men slik det nå ser ut, beholder AP makten i de fleste av storbyene der de har sittet med makt. Særlig i Bergen har det vært stor spenning, men det ser ut som det blir sentrum-venstre som fortsatt skal styre byen der. Utfallet i storbyene er et nederlag for Høyre. Målet for Høyre var at halvparten av landets befolkning skal bo i Høyrestyrte byer. Til tross for nedgangen må Erna og Høyre likevel sies å tåle regjeringsslitasjen ganske godt når de lander rundt 20 pst.

Bompengedebatten har spilt en stor rolle og preget denne valgkampen. Det viser seg at det har gitt svært ulike utslag i ulike kommuner og byer. I Bergen må Folkeaksjonen Nei til Mer Bompenger 16,7 pst. kalles et politisk jordskjelv. I Oslo får begge partiene som er mot bompenger, Folkeaksjonen Nei til Mer Bompenger og Frp til sammen under 12 pst. Dette må dermed tolkes som at Oslo-velgerne ikke har latt denne saken styre valg av parti.

For Frp er spørsmålet: Hva skjer internt i partiet etter et så svakt resultat? Vil vi få en lederdebatt? Vil partiet gå ut av regjeringen?

Valgdeltakelsen ser ut til å bli rundt 64 %. En økning på fire prosentpoeng må kalles en markant økning og skyldes sannsynligvis delvis bompengelistene men kanksje aller mest at miljøsaken har mobilisert flere unge. I forrige lokalvalg deltok bare seks av ti velgere, hvilket må sies å være bekymringsfullt for demokratiet. Derfor er kanskje valgdeltakelsen et lyspunkt, uansett om man er på et vinnerlag eller taperlag etter at stemmene er talt opp.

 

Filip Rygg

Øyvind Håbrekke

Tankesmien Skaperkraft

Del
Mer fra samme forfatter
Powered by Cornerstone