Vil du elske deg selv til døden, og din neste så lenge følelsene varer?

Publisert i VG 18.06.19

«Now honey I don’t wanna clip your wings. But the time comes when two people should think of these things. Having a home and a family, facing up to their responsibilities.»

Ansvar. Det er ordet som mangler i Sarromaas kronikk. Bruce Springsteens «I wanna marry you» viser et glimt av hvordan vi i vår kultur har en bredere forståelse av ekteskapet og kjærligheten enn hva Sarromaa legger til grunn. Det handler om å ta ansvar, ikke bare for oss selv, men for andre.

For Sarromaa koker det ned til spørsmålet: «Men kan noen virkelig forplikte seg til å beholde én og samme følelse frem til døden?» Men hvem har sagt at kjærligheten bare er en følelse?

Hvis kjærligheten for min partner bare er en følelse jeg har nå, som kan forsvinne, noe som igjen skal kunne lede meg til å forlate henne – da handler vel denne relasjonen fra min side egentlig bare om meg selv. Er ikke kjærlighet basert på en slik følelse bare kjærlighet til seg selv?

Kjærlighet er mer. Livet er også mye mer. Hvis, eller kanskje bør vi si når, min partner eller jeg blir rammet av sykdom, og blir fysisk og sosialt ute av stand til å yte like mye i daglig samhandling –  Er det grunn til å gå?

Kjærlighet er uløselig knyttet til ansvar og forpliktelse. Mange forhold kan starte først og fremst med en følelse. Men for de fleste utvikles noe mer og dypere. Når det bygges en relasjon over tid, der man opplever gjensidig ansvar og lojalitet, så vokser det frem noe mer og sterkere – det er en kjærlighet som er bredere og dypere enn den første opplevelsen. 

Det betyr ikke at alle forhold varer, eller skal vare. Alle som har erfaring fra samliv, og som står nær mennesker som har vært gjennom skilsmisser, vet at de fleste kjemper hardt og lenge for at samlivet ikke skal ta slutt.

Og det er mer enn følelser i potten. Fordi vi innser at det handler om så mye mer. Samlivet berører hele vårt liv, med naboskap, vennepar, slekt og storfamilier. Og aller mest berører det barna. Når man velger å leve i samliv med en annen person så definerer det relasjonen til veldig mange andre i våre omgivelser. Det handler om at vi av natur er felleskapssøkende mennesker som trenger å leve i en sammenheng – men vi trenger også å dele. Vi ønsker å gi og å elske. Dette ønsket om å leve med og for andre, handler ikke bare om parforholdet, men om det større felleskapet mitt liv finner sted i. Samlivet blir et omdreiningspunkt for ulike felleskap vi alle trenger.

Derfor har vårt syn på samlivet betydning også for samfunnet som helhet. Vi trenger ikke mer enn nevne ordet «pårørende» for å skape et bilde av hva det betyr for lokalsamfunn, helsevesen, sosiale tjenester og hele velferdssamfunnet at de nærmeste relasjonene fungerer.

Derfor gir jeg honnør til Sarromaa for å dra opp en viktig diskusjon, riktignok på et svært individualistisk grunnlag. Vi trenger å diskutere hvordan vi som samfunn tenker om samliv og fellesskap.

«For det er jo det med følelser – de kan gå over», skriver Sarromaa. Jeg vil hevde at de fleste har en mye mer ansvarsbevisst og felleskapsorientert forståelse av samliv og kjærlighet enn hva Sarromaa legger til grunn. Lojalitet og vennskap over tid bygger sterkere kjærlighet enn flyktige følelser.

Springsteens tekst er et frieri til en tobarnsmor. «Raising two kids alone in this mixed up world, must be a lonely life for a working girl.» Livet går sjelden på skinner og blir ofte annerledes enn planlagt. Å være to er trygghet. Eller som The Boss sier i en annen av sine tekster: «I’ll wait for you, And should I fall behind, wait for me.»