Ja, vi elsker dugnad

Den norske dugnaden er ikke særlig frivillig, men den er viktig. Samtidig må vi la folk få snike seg unna.
21. Mai 2019

Mai er ikke bare måneden for mange inneklemte fridager, men også den tiden på året hvor det er flest dugnader. Svært mange har nettopp bidratt på 17. mai. Men i tillegg er det også mye som skjer i idrettslagene, velforeningene har gjerne ryddedugnad i mai, det kan også barnehagene ha. Mange sitter vakt i båtforeningen, noen stiller opp på skolen for ordne uteområder og noen må til hytten fordi velforeningen der også innkaller til dugnad.

Ifølge Store norske leksikon er definisjonen på dugnad “frivillig, ubetalt arbeid som blir gjort i et fellesskap”. Jeg er vel ikke helt sikker på om den definisjonen samsvarer med egne erfaringer. Skal du være en del av samfunnet, er dugnaden å anse som frivillig tvang.

Vi liker gjerne å tro at dugnad er noe særnorsk, noe som skiller oss fra alle andre. For en del år siden hadde NRK en serie språkprogram hvor ordet dugnad ble kåret av seerne til Norges nasjonalord. Ordet dugnad er gjerne særnorsk, men å stille opp for hverandre og fellesskapet er neppe veldig særnorsk. Det finnes til noens overraskelse, snille hjelpsomme mennesker også utenfor Norges grenser.

Ser vi historisk på det, mener man at dugnad har eksistert i de fleste landbrukssamfunn i verden. Store norske leksikon peker også på at dugnaden var en veldig vanlig arbeidsform frem til, lang ut på 1800-tallet, og da “spesielt ved taktekking, slått, transport av større ting (som tømmer), gjerding, husbygging og så videre”. I dag ser dugnaden litt annerledes ut, men poenget er det samme. Vi gjør noe i fellesskap, for da får vi gjort mer og det tjener et felles gode.

Vår familie er ofte på dugnad, bare i forrige uke ble det tre forskjellige, men vi er på ingen måte i øvre sjiktet her. De som virkelig imponerer meg er de som frivillig er trenere hver eneste uke, nesten hele året. For meg virker denne ukentlige gjentakende dugnaden å være et logistisk mareritt. Det er utrolig arbeid som legges ned i idretten hvert år. Tall fra SSB viser at nær halvparten av foreldre med barn i skolealder har gjort en gratis innsats for et idrettslag siste år.

For vestlendingene er det gjerne tilfredsstillende å notere seg følgende ved SSBs undersøkelser: Mens kun 34 prosent av de som bor i hovedstadsområdet har gjort en frivillig innsats for en organisasjon det siste året, er tallet 40 prosent på Vestlandet (tall for alle aldre). Så det er bare å si: Godt jobbet til dere!

Men det er som regel en gruppe som sjeldent eller aldri bidrar. Det er lett å la seg irritere. Kanskje er det de samme som verken stiller opp i nabolaget, for idrettslaget eller som ikke møter på skolens foreldremøter. Ofte blir dette kommentert: “De kommer aldri!” “Nå må xx skjerpe seg!”

I forbindelse med denne spalten ba jeg om innspill på Twitter. Er dugnad “hot or not”? Mange svarte, de aller fleste var positive. Flere pekte på at alternativet til at vi stiller på dugnad i ulike sammenheng, er såpass lite ønsket at vi må svelge de ulike pliktene som kommer hvert år.

Men et veldig viktig perspektiv kom fra vernepleier og SV-politiker, Cato Ellingsen. Han skriver om dette temaet i en blogg, hvor han peker på at vi sjeldent vet hvorfor noen aldri deltar.

“Hvilken rett har jeg å dømme alle dem som tilsynelatende ikke stiller opp? Jeg er lei av at vi som møter opp på FAU og dugnad rister på hodet av de andre. De andre som ikke kommer. De andre som vi kanskje nesten ikke vet noen ting om. Ikke vet at mannen med psykiske utfordringer som aldri sier noe på foreldremøtet vinner en seier hver gang han faktisk er der.”

Jeg er enig med Ellingsen. Noen stiller aldri på dugnad, og det er helt greit. Jeg skal ihvertfall ikke kritisere dem i min uvitenhet. Og hvis dugnad fortsatt skal ha en viss grad av frivillighet over seg, så må noen få lov til å snike seg unna. Hvis ikke kan vi jo bare kalle det ulønnet tvangsarbeid.

Om ikke lenge mottar vi fem store sekker med doruller. For dem som har hatt russ i hus, eller har vært aktive i et idrettslag, er salg av doruller en ganske kjent geskjeft. Ideen er god, i stedet for å økt foreldrebetaling, skal gruppen få nok penger inn på slike aktiviteter.

Jeg ender garantert opp med å ha en garasje full av doruller, de blir aldri solgt. Men det er for all del bare å ta kontakt dersom du vil ha noen ordinære doruller til en altfor høy pris.

 

 

Del
Filip Rygg er leder i Stiftelsen Skaperkraft. Han har tidligere vært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. I tillegg til å være leder i Skaperkraft, er Rygg også daglig leder i eiendomsselskapet Cartas og styremedlem i en rekke selskaper. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere. Twitter: @filiprygg Facebook: /politikk Instagram: @filiprygg E-post: filip@skaperkraft.no
Mer fra samme forfatter

Hva mener Jesus om ytre bomring?

Alt for mange har negative opplevelser med kristendommen og kirken. Jeg håper årets påske kan bli en...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 16. April 2019

En venn unna et godt liv

Utenforskap, barnefattigdom, unge uføre og arbeidere som utnyttes grovt. Store utfordringer har noen ganger...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 19. Mars 2019

Tilgivelse for IS-koner?

Barna er uskyldig, og de som ber om tilgivelse bør få det. I tillegg må rettssystemet komme i funksjon....

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 26. Februar 2019

Innvandrerne har alltid skylden

Igjen blir det slått stort opp at “innvandrere tar jobbene til lavtlønte nordmenn”. Men påstanden er...

Publisert: Bergens Avisen, Filip Rygg
- 23. Januar 2019

Asylsøkeren som ble verdens frelser

Det egyptiske nabolaget visste neppe hvem han var, han var bare enda en mindreårig asylsøker med fremmede...

Publisert: VG, Filip Rygg
- 24. Desember 2018
Powered by Cornerstone