KrFs hovedrett

Kan du overleve bare på å selge kjøttkaker? Går du konkurs om 80 prosent av folket ikke vil spise kjøttkaker på restaurant?

Hvis de resterende 20 prosentene kommer for å spise, da er du av de beste i bransjen.

Et politisk parti har også en meny å tilby sine velgere. Hvis KrF selger kjøttkaker, kan strategidebatten som lenge har ridd partiet oppsummeres slik:

Posisjon 1: «Kjøttkaker er 50-talls. Vi må selge sushi, indrefilet og kebab som de andre. Da får vi mange flere gjester.»

Posisjon 2: «Stamgjestene våre liker kjøttkaker. Vi må lage de samme kjøttkakene med akkurat samme tilberedning som før. Da vil vi beholde stamgjestene – og stamgjestene som har sviktet vil komme tilbake.»

Begge tar feil.

Et politisk parti drives av ideologi, ikke av markedet. Hovedretten i et parti er uansett det som skiller det fra andre. Forrett og dessert kan gjerne likne andre, men du ha må ha noe som bare du har. Hva skal vi med et parti som er lik andre partier?

Det kan godt være at 80 prosent av markedet ønsker indrefilet, sushi og kebab. Men det er det alle de andre restaurantene selger. Det er ikke bruk for enda en restaurant med samme meny.

På den andre siden, det er flott at stamgjestene liker kjøttkakene. Men er det vikig at folk spiser kjøttkaker, må man ut til flere. Dessuten har stamgjester en tendens til å bli gamle og dø. Ikke på grunn av kjøttkakene, men av naturlige årsaker.

Derfor må KrF selge kjøttkaker. Samtidig må man tåle å skuffe stamgjestene fordi kjøttkakene må tilberedes og markedsføres for et bredere og yngre publikum.

Kristendemokratisk ideologi forutsetter engasjement langs hele bredden av politiske tema. Når partiet er på sitt beste, jatter man ikke bare med andre partier, men farger de fleste av saksfeltene med KrFs eget særpreg. Da får næringspolitikken preg av haugiansk tradisjon. Miljøpolitikk med en verdibasert ikke-materialistisk plattform er annerledes enn det samme basert på ideologier som tar utgangspunkt i økonomiske og materielle forhold. En skolepolitikk bygd på et menneskesyn som sier at vi ikke bare har materielle behov, men der den åndelige og sosiale dimensjonen er like viktig, gir et særpreg som skal skille KrF fra andre.

Men KrF vil likevel alltid ha saker på menyen som de andre ikke har. Det er her uenigheten rår. Mange mener disse er blitt avleggs, har for lite støtte og må tones ned eller fjernes.

Det har over flere år vært en bemerkelsesverdig utvikling i familiepolitikken. Både høyre- og venstresiden har kjøpt velferdsstatsideologien og lar den spise seg stadig lenger inn i den private sfære. Fedrekvoten skal detaljstyre familienes liv det første året. Protestgruppen har 32 000 medlemmer på Facebook. Nye milliarder skal investeres for å nærme seg mål om gratis SFO og barnehage, kveldsåpne barnehager, lengre skoledag og heldagsskole. AP tar til orde for at kulturliv og «fritidsaktiviteter» går ut av det private rom og inn i den kommunale kverna. Alle skal sosialiseres inn i de samme A4-løsninger. Andre omsorgsformer enn offentlige institusjoner stigmatiseres. Familien marginaliseres.

Det oppsiktsvekkende er at KrF ikke har klart å gripe muligheten og vise et ideologisk tydelig alternativ.

Stilt overfor en stat som stadig vil regulere mer, er familienes selvstendighet og betydning fortsatt svaret. Ikke bare for å ivareta konservative verdier. Det er også svaret på hvordan vi skal sikre de liberale prinsippene der vi forblir frie mennesker. Å forsvare barnets rettigheter, familiene og voksne menneskers biologiske foreldreansvar når bioteknologien gir politikerne mulighet til å definere slektskap og familieforhold, det er å stå opp for friheten. 

Det sies at fri abort er kvinnenes frigjøring fra patriarkatet. Om det noen gang var sant, så blir det helt nye diskusjoner når vi snart kan lese av genkartet tidlig i svangerskapet og du kan velge å få barn som i minst mulig grad belaster helsebudsjettene og som har egenskaper som gir fortrinn i prestasjonssamfunnet. Kampen for frihet og likeverd får nye fronter. Det vil kreve et prinsipielt syn på menneskets verdi, som KrF er av de få stemmer som forvalter. KrF kan bli de liberale verdienes sterkeste forsvarer, i ordets rette forstand. Så kan vi bare nevne at eutanasidebatten visstnok er like om hjørnet.

Røtter og kulturarv ser ut til å få større betydning. Kristne verdier blir stadig mer aktuelt i en offentlighet som leter etter samlende verdier, og noe å holde fast i når stadig mer flyter.

Utfordringene er ikke de samme som i 1977, eller for den del i 1997 da KrF hadde sin forrige storhetstid. Derfor må språk og argumentasjon fornyes, men innmaten er i stor grad den samme.

Samarbeidsdebatten som herjet partiet sist høst er strategisk sett en avsporing. Ideologien er det sentrale. Valg av samarbeidspartner må alltid være pragmatisk. Daværende partileder Hareide har også vært krystallklar på at samarbeidsdiskusjonen ikke er en kamp om partiets sjel.

I 1993 var det ingen kaffebarer i Norge. Gjennomsnittsalderen for kaffedrikkere steg for hvert år. Hadde du trodd på grunderen som ville etablere kaffebarer over hele byen før du hadde hørt om Caffe Latte og Espresso?

Hvis du har tro på kaffe kan du ikke selge juice fordi ingen vil ha kaffe. Da må du vise oss hvorfor vi skal kjøpe kaffe. Og skal du overbevise andre, må du selv være stolt av det du selger.

Familiepolitikk, ekteskap, kristne verdier, livsrett og eutanasi. Det er trauste greier. Er det smartest å konkurrere med åtte andre partier om indrefilet, sushi og kebab eller å være alene i markedet for kjøttkaker? De 80 prosentene må gjerne spise hvor de vil. Treffer du de siste 20, er det en braksuksess.

Kjøttkaker er fortsatt kjøttkaker. Det finnes mange varianter av tilberedning og krydder. Det er godt og næringsrikt. Og mange vil ha det.