Kan journalister være analfabeter?

«KrF-statsråd avlyste sydentur av frykt for at han kom til ha sex – med forloveden». Denne tittelen sto på forsiden av Dagens Næringsliv torsdag 21. mars. Da reaksjonene strømmet på via Facebook, forsvarte politisk redaktør Kjetil Alstadheim oppslaget med at Ulstein har «ansvar blant annet for Norges bistand for å styrke kvinners rettigheter, særlig seksuelle og reproduktive rettigheter». Vi var mange som likevel ikke fikk øye på sammenhengen mellom statsrådens konstitusjonelle ansvarsområde og en sydentur mer enn 15 år tidligere.

For ikke lenge siden kunne NRK fortelle at samme statsråd hadde utnevnt en politisk rådgiver som flere år tidligere hadde gitt et intervju om at han hadde vært pornoavhengig. Statskanalen hentet frem sitater fra intervjuet. Her forteller Øystese om veien ut av avhengigheten og å kunne gå videre med Gud i full frihet. Nyhetsdirektør Helie Solberg har tatt selvkritikk overfor Kringkastingsrådet og erkjent at NRK «traff ikke helt» med denne saken. Det er en underdrivelse. Forklaringen på at man bommet ligger vel å finne i journalistens egne svar på kritikken på Twitter. Her skriver Cato Husabø Fossen følgende: «Saken er skrevet med en betydelig dose glimt i øyet», uten å forklare verken hvor glimtet er, eller hva han synes er så morsomt.

«Besteforeldrene hennes tror været styres av Gud», malte Aftenposten utover førstesiden 14. mars. Saken handlet om økende skepsis til menneskeskapte klimaendringer i USA. Likevel ender avisen opp med en tittel som skaper inntrykk av at tro på en levende og virksom Gud er en slags underlig overlevning fra fortiden. Tittelen var et underlig skue for de hundretusener av oss som både stoler på vitenskapens funn om menneskeskapte klimaendringer og tror på en allmektig Gud.

Er det et mønster i disse sakene som sier noe om norske mediehus? Det er god grunn til å anta at dette sier noe om forståelseshorisonten i redaksjonene. Det bør invitere til refleksjon i norske mediehus om deres forhold til tro og deres forhold til klassisk kristen etikk.

Kristen tro kommer i mange varianter. Det samme gjelder etiske refleksjoner og standpunkter, med og uten tro i bagasjen.

Det er derfor også grunn til å spørre hvorfor DN ikke har vist tilsvarende interesse for etikken til forhenværende utviklingsministere. Etter de siste to årene kan vel ingen være i tvil om at at norske politikere og partier i alminnelighet har klare meninger om grensesetting i seksuelle relasjoner. Koblingen til utviklingspolitikken tilbakeviser Ulstein selv i saken. Hvorfor ble Ulstein fremstilt nærmest som om han var en sær skapning fra en annen planet?

Med de siste to års erfaringer, så kan man jo også reflektere over hvorvidt det er seksuell tilbakeholdenhet som er den mest presserende utfordringen i norsk politikk.

Når NRK ble utfordret på oppslaget om Øysteses fortid som pornoavhengig, overrasket journalist Cato Husabø Fossen med å twitre følgende analyse: «Samtidig er det en relevant (dog tabloid) nyhetssak som forteller noe om de KrF har valgt ut til å styre Norge, deres verdier og livssyn, samt noe om hvor betent og vanskelig noe så allment og vanlig som pornografi er i KrF, kristne miljøer og nå også i regjeringen.»

Premisset ser ut til å være at kristne miljøer er svært spesielle, samt at «alle» synes det er OK at pornoindustrien betaler unge kvinner og menn for å begå instruerte seksuelle handlinger som vi andre etterpå bruker som allmenn underholdning på nett.

Er det et fellestrekk ved norske mediehus at de mangler kjennskap og innsikt i tro og kirkelige miljøer? Det er god grunn til å spørre om det er en sammenheng mellom den hjelpeløse håndteringen av sakene ovenfor, og manglende dekning av kirkelige miljøer i sin alminnelighet. Ser vi på aktiviteter og deltakelse i lokalsamfunnene, så er kirker og meigheter kanskje landets viktigste kulturarena. Dette gjenspeiles i liten grad i norske medier. NRK har livssynsstoff av høy kvalitet på flere av sine store flater. VG viser jevnlig på kommentarplass at de forstår dybden i de religiøse røttene i vår kultur. Klassekampen viser også genuin interesse. Også nyhetsjournalistikk innen politikk og samfunn holder et høyt nivå her i landet, og fyller sin maktkritiske rolle som demokratiet er avhengig av. Men det er likevel grunn til å spørre om nyhetsredaksjonene er preget av en form for religiøs analfabetisme.

De nevnte oppslagene er ikke gode bidrag til å redusere fremmedgjøring og polarisering. Kan mennesker som ber til Gud og ønsker å ha et godt forhold til sine medmennesker og seksuelle relasjoner, stilles ut til underholdning for andre?

Dette berører ikke bare dekning av kirker og av politikere som står for klassiske kristne synspunkter. Ut fra eksemplene ovenfor er det også verdt å reflektere over hvordan vår neste muslimske statsråd vil bli møtt i norske medier.

I går snakket jeg med en kvinnelig student. Hun har vist seg som en god skribent og ønsker å delta mer i samfunnsdebatten. Som tankesmie bruker vi mye tid og ressurser nettopp på å gi slike talenter tro på seg selv, og tro på mulighetene i det åpne ordskiftet. Hun er aktiv i kirkelig ungdomsarbeid og var opptatt av at det finnes mange digitale spor etter hennes virke. Hun spør meg om hvordan hun kan unngå å bli parkert i en bås og hvordan hun kan bli tatt på alvor. Jeg ga noen tips til hvordan hun kan unngå å bli satt i bås, men mitt viktigste råd var: «Si det du mener, argumenter godt og forvent å bli møtt med respekt.» Etter samtalen ble jeg slått av et øyeblikks tvil. Var det et naivt råd til en som ikke har erfart og forstått hva som venter henne?

Jeg velger å tro på den norske offentligheten. Jeg vil fortsette å formidle til unge meningsbærere at jeg tror på et åpent ordskifte der både majoriteter og minoriteter er positive bidrag til mangfold og bredere perspektiver. Både hva gjelder politiske ideologier, etiske ståsteder og tro. Jeg håper våre mediehus og redaksjoner mener det samme.