En venn unna et godt liv

Sist søndag hadde jeg med meg guttene til vår faste frisørsalong på Grønland i Oslo. Ikke bare er det greit å få tynnet ut litt på toppen, men det er også fint å bevege seg i områder som er litt annerledes. Her handler vi grønnsaker og ulike sauser, spiser falafel og vi går til frisøren.

For noen er Grønland langt mer eksotisk enn det er for mine barn. En gang hvert år er samfunnsfagsklassen ved Rosenvilde videregående skole i Bærum på ekskursjon i Oslo, nærmere bestemt Grønland. De er ikke der for å spise falafel eller møte min kurdiske frisør.

For mange elever skal dette visstnok være første gangen de besøker denne delen av Oslo. Skolens begrunnelse er at elevene har godt av å se hvor delt Oslo er. Det handler om inntektsnivå, helse, bolig, tilhørighet, etnisitet og mye mer.

Bergen er ikke like delt som Oslo, men også her er det betydelige forskjeller. Det har betydning hvor du vokser opp, og ikke minst hos hvem du vokser opp. Ap-leder Jonas Gahr-Støre har sagt at “det heter at en god barndom varer hele livet, det kan dessverre også en dårlig barndom gjøre”.

Han har dessverre rett. De fleste mennesker er prisgitt det utgangspunktet de er blitt gitt, det er vanskelig å endre sin egen skjebne.

For elevene ved Rosenvilde er det muligens eksotisk å være på Grønland, for dem som vokser opp i fattigdom er det blodig urettferdig. Forskning viser at helse, inntekt og utdanningsnivå svært ofte går i arv. Selv om vi har en fantastisk skole i Norge, klarer vi ikke å utjevne de forskjellene som elevene starter med i 1. klasse.

I politikken handler dette ofte om penger. Kan vi bevilge oss vekk fra barnefattigdom? Kan vi vedta en politisk handlingsplan mot et klassedelt samfunn? Kan statsbudsjettet sikre alle en jobb?

Noe kan gjøres i politikken, selvsagt må den arenaen brukes til å løfte frem dem som trenger det mest. Men: Ingenting virker så sterkt som det vi enkeltmennesker kan gjøre.

I forbindelse med boken Fremtidens tapere, intervjuet jeg både leder i forskningsstiftelsen FAFO og ansatte ved Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo. De fikk alle det samme spørsmålet: Hva er det ene tiltaket som er aller mest virkningsfullt for å løfte folk ut av fattigdom og sosiale problemer?

Svaret var helt likt: nettverk.

Det er ikke økt sosialhjelp som utgjør den store forskjellen, det er vennskap. Det er ikke obligatorisk barnehage som forandrer folks hverdag, det er enkeltmennesker som bryr seg.

Integrering er ikke først og fremst en diskusjon som skal tas på Løvebakken, men den må tas hjemme. Hvordan kan vi bidra til integrering av våre nye naboer?

Og vennskap gir deg ikke bare tilhørighet og fellesskap, men det påvirker helsen. En svensk studie som fulgte 13.600 menn og kvinner over tre år viste at dersom man hadde få eller ingen nære venner, så økte faren for å hjertestans med nærmere 50 prosent (consumer.healthday.com).

I de store norske byene har vi tall som viser at et tusentalls mennesker sier at de ikke har en eneste nær fortrolig (Oslo Monitor 2017/Beveg byen). I tillegg ​​har vi tall fra Levekårsundersøkelsen i 2015 som viser at 16% av Norges befolkning oppgir at de enten er litt, ganske mye eller mye plaget av en følelse av ensomhet.

Pastor i Hillsong Oslo, David Hasseløy sa en gang at “det spesielle med ensomhet er at vedkommende kun er en venn unna å ikke å være ensom”. Det er altså ganske lett å endre.

Nylig avgått partileder i KrF, Knut Arild Hareide uttalte i 2017 at “fremtidens tapere handler om utenforskap”. Mer presist kan det ikke sies. Og hvis det er sannheten, så er det alvorlige spørsmålet hva jeg da gjør med dette? Hvem åpner jeg og konen hjemmet for? Hvem går vi en ekstra mil med? Hvilke barn i vårt nærområde betyr vi en forskjell for?

Om noen måneder er det valg i Bergen, og valgkampen er allerede startet. I tillegg til å handle om bompenger i Åsane og fortetting på Paradis, vil valgkampen også bli en kamp om hvem som kan og vil gjøre mest for dem som trenger det mest. Husk da at det er du som gjør det best, ikke et politisk parti.